Boom Bust

Boom Bust

torsdag 2. april 2015

Den norske boligmodellen - formuesbygger eller fattigdomsfelle?


Det verserer ofte artikler og påstander i media om det norske boligmarkedet. Er det noe som vekker følelser hos nordmenn så er det snakk om boligen deres, eller rettere sagt, snakk om verdien på boligen deres. Den siste tiden har det blitt kjent at Finanstilsynet foreslår noen endringer i regelverket slik at bankene skal låne ut noe mindre penger (altså, produsere noe mindre kreditt) enn hva de har gjort hittil. Formålet med dette er å hindre at prisene på boliger i Norge fortsetter sin himmelgang. Forslagene fra Finanstilsynet har vekket stor harme i mange kretser, spesielt innen banknæringen, eiendomsbransjen og hos de som har lyst på å ta opp lån for å kjøpe bolig. Jeg kom over noen uttalelser som illustrerer to litt ulike måter å se på "den norske boligmodellen" på.

Administrerende direktør i Norges Eiendomsmeglerforbund, Carl O. Geving, sier i følge en artikkel i Dagens Næringsliv i et brev til Finansdepartementet at "Scheel-utvalgets prinsipper vil lede til en større andel utleieboliger, som i mange tilfeller er «fattigdomsfeller» med negative konsekvenser for individ og samfunn." Argumentet er at hvis man gjør det vanskeligere for folk å kjøpe bolig så vil flere ønske å leie bolig, og prisene på leiebolig vil øke, som igjen fører til at folk bruker mer penger på å ha tak over hodet. Å ikke gi folk skatteincentiver og lett tilgjengelig kreditt for å kjøpe bolig fører dermed etter hans syn folk inn i det han kaller en "fattigdomsfelle". 

Analysesjef i Swedbank, Pål Ringholm, sier i et intervju i samme avis at han synes de nye forslagene fra Finanstilsynet er gode, og at de vil ha en tilsiktet effekt, nemlig å gjøre det vanskeligere for folk med svak betalingsevne og lite egenkapital å få lån i banken for å kjøpe bolig. "Det er ikke en menneskerett å bli forgjeldet. Samfunnet blir i alle fall ikke likere dersom de som ikke har råd til å håndtere lånene sine går konkurs. Dette har vi sett i USA under subprime-boblen før 2008.Ringholm påpeker noe interessant, nemlig at et boligkjøp for mange er ensbetydende med å ta på seg mye gjeld, og at dette ikke er uten risiko. 

Jeg synes det er interessant å se hvordan de aller fleste andre, spesielt folk med en interesse innen boligmarkedet, sier at det vil skape større klasseforskjeller og mer fattigdom hvis ikke alle sammen blant oss lett kan få tilstrekkelig store lån for å kjøpe bolig med gunstige skattebetingelser, og slik sett "komme seg inn på boligmarkedet" så fort som mulig. 

For meg vitner det om en spekulasjonsdrevet tankegang, til dels drevet av massesuggesjon som har pågått over tid hvor man i flere tiår har sett boligpriser stige stadig høyere. Logikken er tilsynelatende at man blir fattig hvis man ikke kan få et stort lån og kjøpe seg bolig. Lav gjeldsbelastning = dårlig, og høy gjeldsbelastning = bra. For prisen på bolig kan som "alle vet" kun stige, og derfor spiller ikke kjøpsprisen på bolig noen rolle. Man blir altså automatisk rikere hvis man eier en bolig.

Bolig har over tid blitt nordmenns klart største spareform. At dette er en eiendel som kan være svært vanskelig å prise, i perioder uten prisoppgang kan være meget illikvid og opp gjennom historien i noen tilfeller har vist seg å kunne miste opp til halvparten av sin verdi, ser ikke ut til å bekymre noen. Man slår seg til ro med å si til seg selv og andre at boligpriser kan jo bare gå oppover. Ei heller ser noen ut til å stille spørsmål ved det ofte gjentatte mantraet om at å leie er å "kaste penger ut av vinduet." De sier ofte dette uten å overhodet ta inn over seg at rentekostnader, vedlikeholdsutgifter, kjøps- og salgsomkostninger, felleskostnader og forsikringer faktisk også kan sies å være "penger ut vinduet." Når ting gjentas ofte nok blir det en sannhet som aldri betviles. I tillegg ignorerer man gjerne den fleksibiliteten et leieforhold kan gi, som kan være gull verdt i urolige økonomiske tider hvor man kan være nødt til å flytte for å få seg en ny jobb. F.eks. viser en studie av David Blanchflower og Andrew Oswald fra 2013 at man med at en høy andel boligeierskap kan få økt arbeidsledighet i et samfunn, med en tidsforsinkelse (som gjør at temaet derfor ofte ignoreres.)

I Norge eier rundt 90% av folk sin egen bolig. I et land som Tyskland er tallet kun ca. 40%. Ser man på gjeldssituasjonen i husholdningene i disse to landene så ser man at i Norge har man ca. 200% gjeld ift. disponibel inntekt, mens man i Tyskland bare har 93%. Konklusjonen, skal vi tro på flertallet av "ekspertene", er derfor at tyskerne har gått rett i fattigdomsfellen. I Norge har vi derimot funnet formelen til suksess og rikdom: den norske boligmodellen.

4 kommentarer:

  1. Bolig er en fattigdomsfelle uansett om man eier eller leier, det er altfor dyrt å ha tak over hodet i Norge!

    SvarSlett
  2. Det er liksom ikke fattigdomsfelle å ta opp millioner i et lån som det tar 50 år å tilbakebetale?

    Ja til et samfunn der vanlige, hardtarbeidende, møysomme folk har reell mulighet til å EIE bolig.

    P.S. Er boligen din forgjeldet er det BANKEN som eier boligen. Når lånet er nedbetalt (om 50 år ...) er det du som eier den.

    P.S.2. Det er den ultralave renten som er hovedårsaken til den mildt sagt uheldige situasjonen vi er i nå. Nei til sentralbank! Ja til gull!

    SvarSlett
  3. Ville det vært fornuftig å fjerne rentefradraget?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke hvis det bidrar til å øke kostnadene ved å bo, det er allerede altfor dyrt!

      Slett