Boom Bust

Boom Bust

lørdag 18. april 2015

Hvorfor kjøpe dyre aksjer når billig er best


I vår hverdag er mange av oss opptatt av å kunne kjøpe varer og tjenester så billig som mulig for å maksimere vår nytte. Vi ønsker ikke å kaste bort penger vi har brukt vår egen tid og svette på for å skaffe til veie. Det er derimot et område i livet vårt hvor mange av oss ikke tenker slikt: investeringer.

Til forskjell fra andre varer og tjenester som man gjerne kjøper mindre av når prisene øker, så er aksjer og andre verdipapirer noe folk kjøper mer av dess dyrere de blir, og mindre av dess billigere de blir. Ser man prisen på en liter melk økes fra 13 kroner til 60 kroner så setter man raskt fra seg handlekurven og går til en annen butikk. Ser man derimot en aksje stige fra 13 kroner til 60 kroner så vil mange tenke at dette er veien til rask rikdom og villig kjøpe aksjen. Nettopp denne tankegangen bidrar etter mitt syn til at man gjør dårlige investeringer.

Hvis man ønsker å spekulere og gamble, så er overnevnte måte å kjøpe aksjer på helt ok, men da må man samtidig ha i hodet at gambling over tid sjelden lønner seg og er bedre egnet for kortsiktig forlystelse enn langsiktig profitt. Ønsker man å faktisk få noe tilbake for sine hardt opparbeide penger som man invester med, så bør man før man investerer tenke på hvilken verdi en aksje eller et annet verdipapir faktisk representerer.

En aksje er en eierandel i en bedrift, og gir rett til ev. utbytter fra denne bedriften. Tenk f.eks. at du kan kjøpe en aksje som vil gi deg 10 kroner i utbytte i 10 år, for deretter å bli verdiløs. Sett bort fra direkte skatter og skjulte skatter (les: inflasjon), så er den samlede verdien av disse utbyttene over de 10 årene på 100 kroner. Hvor mye er du da villig til å betale for aksjen i dag? 10 kroner? 50 kroner? 150 kroner? 200 kroner? De fleste vil, når de presenteres et slikt regnestykke, forstå at det ikke er spesielt smart å betale noe mer enn maksimalt 100 kroner for denne aksjen. Betaler man mer enn dette vil man over de 10 årene tape penger. Hvis man i tillegg til å få tilbake det man betalte for aksjen ønsker en positiv avkastning på pengene sine, så må man betale mindre enn 100 kroner for aksjen. Betaler man 50 kroner, så vil man over de 10 årene få tilbake alt man betalte samt få ytterligere 50 kroner. Dette tilsvarer over de 10 årene en gjennomsnittlig årlig avkastning på 7%. Den enkle tabellen under illustrerer hvilken avkastning man vil få basert på hvilken pris man betaler for aksjen. Som du ser faller avkastningen dess dyrere aksjen er.


Hele poenget med hva jeg skriver over er å vise at avkastningen på en investering henger tett sammen med hvor mye man betaler for investeringen. Sagt på en annen måte, hva man tjener på en aksje avhenger av hva man betaler for den. Dess mindre man betaler dess høyere avkastning kan man oppnå, og vice versa. Pris er hva man betaler, verdi er hva man får.

Denne logikken går svært mange vanlige aksjekjøpere hus forbi. For de er prisen på en aksje bare et tall de ikke har noe forhold til. De synes selskapet selger kule produkter og har en karismatisk leder, etc., og kjøper av disse årsakene aksjen, helt uten å ta i betraktning hvilken pris den har. Det nærmeste de kommer en prisvurdering er å sjekke om den nominelle prisen på aksjen er lavere i dag enn den var for noen dager siden.

En undersøkelse utarbeidet av Brandes Investment Partners illustrerer mine poenger. I rapporten Value vs. Glamour: A Long-Term Worldwide Perspetive undersøker de hvor mye mer man får i avkastning ved å kjøpe de billigste aksjene istedenfor de dyreste aksjene. De tar for seg tallmateriale for perioden 1980 til 2014. Hvorvidt noe er billig eller dyrt måler de i form av nøkkeltallene Pris/Bok, Pris/Resultat og Pris/Kontantstrøm. Altså, og sagt på en enkel måte, billige aksjer er i deres undersøkelse de aksjer som koster minst i forhold til hva selskapenes eiendeler er verdsatt til, hva selskapene tjener og hvor mye kontanter selskapene får inn. Dyre aksjer er det motsatte. De ser på markedene i USA, markedene i industrialiserte land for øvrig, og markedene i fremvoksende økonomier. Resultatet av deres undersøkelse viser at uansett hvordan man måler det, og uansett i hvilket marked man ser, og i nesten alle enkeltstående år, så gir de billigste aksjene en meravkastning i forhold til de dyreste aksjene. Spesielt i fremvoksende markeder så oppnår man veldig mye mer avkastning (15,13%) ved å investere i billige aksjer enn å investere i dyre aksjer.



Tallene over er konsistente med lignende undersøkelser, f.eks. Contrarian Investment, Extrapolation and Risk, av Josef Lakonishok, Andrei Shleifer og Robert W. Wishny som la til grunn tallmateriale fra 1963 til 1990.

Som en liten anekdote synes jeg det er interessant å merke seg at de billigste aksjene gjerne underpresterer i år hvor aksjemarkedene når nye rekorder. Dette tror jeg henger sammen med noe jeg nevnte innledningsvis, nemlig at folk foretrekker å kjøpe aksjer som har gått mye opp og som man derfor tror vil fortsette å gå opp. Når aksjemarkedet har økt mye får stadig flere folk som hører om venner og bekjente som tjener masse penger i finansmarkedet også lyst å investere selv. Aksjene som da ofte kjøpes er kjente selskaper som er på moten og som alle snakker om og kjenner til, hvilket da gjerne er dyre aksjer. Disse kjøpene bidrar til å presse aksjekursene for disse selskapene stadig høyere og gjør at disse gir en større avkastning en de billigste aksjene i disse periodene, helt til markedet faller og tapene for disse dyre aksjene blir desto større.

Hvis man tar inn over seg det jeg her skriver om forholdet mellom prisen på en investering og avkastningen på en investering, og samtidig klarer å ikke la seg påvirke av kortsiktig støy og heller tenke langsiktig, så er jeg av den oppfatning at man over tid vil lykkes med sine investeringer.

Mine ord er så klart ikke fasit. Hvorvidt man gjør det bra eller dårlig vil man uansett ikke vite før langt inn i fremtiden. Det er så klart også andre ting som også er viktige å tenke på når man investerer, men dette med verdivurdering og tålmodighet er de to ting jeg hovedsaklig tror mange bør tenke mer på når de investerer.

Så akkurat som ellers i hverdagen vår så gjør man også i finansmarkedet lurt i å kjøpe de tingene som er rimeligst. Det er liten grunn til å kjøpe dyrt når billig er best.

mandag 13. april 2015

Finansrådgivning tatt på kornet i South Park


Begrepet finansrådgiver har jeg aldri hatt særlig sansen for. Mange av disse menneskene som jobber med å gi såkalte "råd" til kunder om sparing og investering er i mine øyne ofte ikke noe annet enn selgere som pusher sin arbeidsgivers finansprodukter på godtroende mennesker som mangler innsikt for å forstå noe som helst av det de investerer i.

Som jeg skrev i innlegget Ikke la deg lure av bank- og finansfolk så er det viktig å huske følgende: "Aldri stol på en økonom eller selger i dress. Ofte er dette ulver i fåreklær. Lytt gjerne til hva de har å si, for all del, men ta ingenting for sannheter og stol kun på deg selv. Dess mer profitabelt og dess mindre risikabelt noe gis inntrykk av å være, dess mer skeptisk bør du bli. Lettjente penger finnes det lite av. En selger som skal hjelpe deg med å bli rik og "spare fornuftig" bør du skygge unna. Stol. Ikke. På. Noen." For å sitere den suksessfulle hedge fond-sjefen Seth Klarman fra hans bok Margin of Safety: Risk-Averse Value Investing Strategies for the Thoughtful Investor: "A great many of those who work on Wall Street view the goodwill or financial success of clients as a secondary considerationshort-term maximization of their own income is the primary goal."

En episode i South Park tar slik finans-"rådgivning" på kornet: "...aaand...it's gone!"

fredag 10. april 2015

USA og Island og endringer av pengesystemet


Jeg leste nylig to artikler i Financial Times som jeg synes var ganske illustrerende på forskjellene mellom et land hvor finansindustrien har enorm makt og et land hvor råvarer og natur er viktigere. De to landene er henholdsvis USA og Island, og temaet det er snakk om er pengesystemet.

I USA har senatoren Rand Paul gått i bresjen for at kongressen skal vedta et lovforslag om å revidere den amerikanske sentralbanken og dens handlinger. I Island har et parlamentsmedlem på oppdrag fra landets statsminister lagt fram et forslag om en total reform av pengesystemet, hvor man fratar bankene deres rett til å produsere penger ut av løse luften og overlater dette til staten.

Sentralbanken i USA ble i sin tid etablert av banknæringen fra New York, under dekke av å være til folkets beste, men for å sikre bankene sin videre eksistens og profitabilitet. The Federal Reserve Transparency Act møter nå stor motbør fra sentralbankmedlemmer og bankvesenet, hvilket ikke er særlig overraskende. For de er det nemlig få ting som er så skremmende som at de mister noe av sin kontroll over USAs økonomi og pengesystemet. I en artikkel i Financial Times, Wall Street wary of 'Audit The Fed' campaign, kan vi bl.a. lese følgende:
While bank executives are reluctant to go public with their concerns for fear of alienating top Republicans, some privately are expressing alarm that the once-quixotic issue is gathering more widespread support.
We want the Fed to be independent on monetary and [banking] oversight policy and not subject to political pressure either way,” said one senior Wall Street official.
“We think it’s kind of a silly idea,” said another Wall Street executive.
The Obama administration has indicated that President Barack Obama would veto any bill that gave Congress more control over monetary policy.
Når det gjelder forslaget vi ser fremmes på Island, som er dramatisk mye mer reformerende enn The Federal Reserve Transparency Act, så har jeg enda ikke registrert noen negative omtaler, men heller artikler som skriver om hvor revolusjonerende forslaget er. Her er hva Financial Times skriver om saken, i artikkelen Iceland's daring raid on fractional reserve banks:
After the spectacular bust, Iceland is willing to contemplate any action that would prevent a repeat debacle. Having decided against scrapping its currency, the government in Reykjavik now mulls a complete ban on its banks creating krona when they issue new loans. Growth in the money supply would become a matter of government policy alone.
In this system the state has a complete monopoly on legal tender. Banks can only lend what they have previously gathered in state money. Money created “out of thin air” — the devilish secret at the heart of fractional reserve banking — becomes a relic of the past.
In recent years Scandinavian central bankers have shown the same dauntless appetite for exploration that once saw Nordic ships fan out across the globe. In this spirit Reykjavik should give sovereign money a shot. Nations far bigger and meaner than Iceland have struggled to come to grips with financial excess through conventional means. As well as showing other countries a potential way forward, by bringing the axe down on fractional reserve banking the Icelanders might just regain some control over their economic destiny.
Det er interessant å se disse to forslagene, i hver sin del av verden, nå muligens forelegges de folkevalgte. Vel så interessant er det å se reaksjonene på forslagene, og hvordan banknæringen i USA umiddelbart setter sine pigger ut mot noen som helst innblanding i sentralbankens rolle i pengesystemet. Denne motstanden er helt forståelig, for vi ville nok alle blitt sure hvis noen truet med å frata oss kilden til en sikker inntekt.

Hva er fremtiden for vårt pengesystem? Det er ikke godt å si, men jeg tror vesentlige endringer vil skje i overskuelig fremtid. Jeg er personlig for fri konkurranse i markedet for pengeproduksjon, men hvordan det endres avhenger mye av i hvilken grad folk flest evner og ønsker å bry seg om temaet. I fravær av engasjement fra folk flest vil politikere og bankvesenet sannsynligvis gjøre hva de kan for å endre systemet på en måte som ikke rokker for mye ved status quo. Jeg velger å sitere fra dokumentaren Century of Enslavement: The History of The Federal Reserve:
The work of building up an alternative to the current system can seem daunting, even at times overwhelming. But it’s important to keep in mind that the Federal Reserve system that seems so monolithic today has only been around for one century. Central banks have been defeated in America before and they can be defeated again.
The question of how we decide to change this system is not rhetorical; it will either be answered by an informed, engaged, active population working together to create viable alternatives and to dismantle the current system, or it will be answered by the same banking oligarchy that has been controlling the money supply, and indeed the lifeblood of the country, for generations.
Now, one century after the creation of the Federal Reserve system, we have a choice to make: whether the next century, like the one before it, will be a century of enslavement, or, transformed by the actions and choices that we make in the light of this knowledge, a century of empowerment.

torsdag 9. april 2015

På handletur i Venezuela


Venezuela har en president som hater kapitalisme og frie markeder. Etterhvert som økonomien i landet de siste årene har gått fra verre til verst har den politiske lederen i landet Nicolás Maduro og hans likesinnede bl.a. innført forskjellige typer forbud mot at bedrifter kan tjene penger og ta betalt det de vil for varene de selger. Samtidig har de gjort det vanskeligere for landets innbyggere å demonstrere mot hans regime. Oppi dette har inflasjonen skutt i været og vannet ut verdien av folkets sparepenger. I dette ultra-sosialistiske og anti-kapitalistiske landet har innbyggerne nå et svare strev med å komme gjennom hverdagen. Så vanskelig har det blitt for folk å skaffe til veie varer og tjenester at de må bruke dagen lang på å reise rundt for å finne ting som såpe, toalettpapir, grønnsaker, osv.

I videoen under kan du se hvordan det gikk da en reporter fra BBC forsøkte seg på en slik handletur i Venezuela. Utviklingen i Venezuela er bare trist for menneskene som bor der, men så stemmer da også mange av de på slike folk som Maduro og hans forgjenger Chavez. Jeg snakket med ei jente fra Venezuela for en tid tilbake, og ble fortalt at Chavez hadde vært en skikkelig dårlig leder, men at Maduro var 100 ganger verre! "Someone should just shoot him. It is the only way to get rid of him. The only way."

Med en oljepris som for Venezuelas vedkommende ligger ubehagelig lavt så er det ikke mye som tyder på at ting skal bli bedre der med det første.

Intervju med Howard Marks på CNBC


Her er et nytt intervju med lederen for investeringsselskapet Oaktree Capital Management, Howard Marks. Han snakker bl.a. om verdsettelsen i markedene, hvordan sentralbankene har presset rentene ned og gjør at veldig mange investorer jakter mer og mer risiko (hvilket gjør at markedet blir mer og mer risikabelt) og hvor han ser noen muligheter (som dessverre ikke er tilgjengelig for en vanlig småinvestor).

Et annet viktig poeng Marks tar opp er verdien av kontanter for en investor. Når markedene stadig går oppover er det mindre fristende for investorer å ha penger på kontoen fordi de føler det gir veldig mye bedre avkastning å ha alle sine penger i finansmarkedene. Likevel kommer man ofte til et punkt hvor markedene når en topp og faller, og hvor penger igjen får en stor verdi for en investor. Dette fordi penger på bok da kan skaffe til veie mye mer finansielle eiendeler enn de kunne da markedene var på topp. Det store problemet for veldig mange investorer er at når markedene faller så har de investert alle sine midler og har ingen penger tilgjengelig på bankkonto, og er derfor uten mulighet til å dra nytte av de lavere prisene.

Marks sier også at han ikke har så mye til overs for folk som sier de vet alt, men heller foretrekker de som tør si at de faktisk ikke er sikker i sin sak. Han refererer til den kjente avdøde økonomen John Kenneth Galbraih som en gang sa at "you have to kinds of economic forecasters, those who don't know and those who know they don't know". Jeg er mye enig med Marks i dette, og skrev i fjor et innlegg om dette som het Det man ikke vet at man ikke vet. Her viste jeg en graf som er en av mine favorittgrafer, og som jeg synes på en veldig bra måte sier noe om det poenget Marks tar opp:


Her er intervjuet med Marks på CNBC:

tirsdag 7. april 2015

Kyle Bass om Japan


Her er en lengre presentasjon Kyle Bass holdt tilbake i 2013 hvor han snakker om sitt syn på Japans økonomi og finansmarked. Dette er et godt foredrag og en interessant etterfølgende runde med spørsmål og svar.

Bass tror at den japanske valutaen vil fullstendig gruses i tiden som kommer. På det tidspunktet Bass holdt denne presentasjon var den på ca. 100. Han ser for seg at valutakursen USDJPY vil komme opp i 250. I dag er den på ca. 120. Han tror også japanske statsobligasjoner vil miste mye av sin verdi. Kina er også et land han på litt lengre sikt enn Japans tilfelle er skeptisk til: "I think Japan will be the first one to go. (...) They are already in the one of insolvency, there is nothing they can do. (...) I think China is a bug in search of a wind shield as well, I just don't know when."

Med en statsgjeld på godt over 20 ganger størrelsen av årlige skatteinntekter så sier det seg selv at landet mildt sagt har et gjeldsproblem. Slik jeg ser det er det ganske lite interessant å måle et lands statsgjeld ift. størrelsen på økonomien ("BNP"). BNP sier ikke noe om hvor mye penger staten får inn i skatteinntekter som kan gå til å betjene dens statsgjeld. Derfor er det mye mer interessant å vite størrelsesforholdet mellom statsgjeld og skatteinntekter. (PS. Ikke si dette til en sjevøkonom, for de er etter min erfaring så låst fast i tankegangen om å måle statsgjeld ift. BNP, at de knapt evner å ta inn over seg denne måte å sammenligne på.) En ting å bite seg merke i her er at den japanske staten bruker ca. 1/4 av alle sine skatteinntekter på å betale renter på sin statsgjeld, og det er med renter på nivåer så lave som nær 0%. Tenke deg da hva som skjer hvis og når rentene stiger. Ka-boom!

Mange aktører, og jeg har hørt dette bli repetert til det kjedsommelige av norske investorer og økonomer jeg har lyttet til, sier at det ikke er så farlig at Japan har enorm statsgjeld fordi de skylder pengene "til seg selv" og sine egne borgere. Jeg har alltid ment at dette er et idiotisk argument, for hvor greit er det at man ev. utraderer verdiene av sparepengene til sitt lands borgere. Slik vil få store konsekvenser, og Bass er helt enig. Han mener at det som kan skje i Japan er at folks oppsparte verdier, i form av statsobligasjoner, vil miste sin verdi og rive samfunnet fra hverandre. "There are financial impliations to us being right, and then there are social impliations to us being right. If we are right about Japan, the social fabric of that region will be torn, and if you follow historical precedent that just means there will be a war between someone and someone and it's not going to be good. I don't know between who and who, I have my own guesses but I'll leave those out."

Så når vil markedet for japanske statsobligasjoner komme i ulage? Bass sier: "If and when the swaps marketplace believes they can get to 2% inflation, that blows the bond market up. So I guess the swaps will lead everything else in my opinion. So, we follow those carefully everynight across the curve. So far no one believes it, but the key is as soon as they move it is too late, you won't be able to get involved."

Bass har også en del tanker om det politiske klimaet i mange land, herunder også USA, og han tror ikke viktige økonomiske reformer vil komme før de tvinger seg frem i ren nødvendighet. Dette vil etter hans syn være når ting har fortsatt i feil retning enda en lang stund, og når ting går skikkelig dårlig i økonomien. Først da vil nødvendige tiltak gjennomføres. Bass har et godt forslag til hvordan man kan fremskynde noe slikt: "We should make [Paul] Krugman president and we'll just keep spending until it goes poorly."

Her er Kyle Bass med presentasjonen "Coming crisis in Japan".

lørdag 4. april 2015

Blir Island første land med et nytt pengesystem?


20. mars ble det publisert et dokument utarbeidet av formannen for det islandske parlamentet sin komité for økonomi og handel, Frosti Sigurjónsson, på bestilling fra Islands statsminister. Dette dokumentet, med tittelen "Monetary Reform - A Better Montary System For Iceland", går gjennom hvordan dagens pengesystem på Island (og andre land) fungerer - eller rettere sagt ikke fungerer - og legger frem alternative forslag til hvordan et nytt pengesystem kan opprettes. Etter mitt syn er dette en meget stor nyhet, og er enda en indikasjon på hva jeg hele tiden har skrevet jeg tror kommer til å skje: at dagens pengesystem står for fall og at vi med årene vil se en ny type pengesystem springe frem.

Forslaget argumenterer for at dagens pengesystem er et lappeteppe man bør vurdere å totalt fornye. Den enorme kredittproduksjonen man har sett, og fortsatt ser, i bankvesenet er med på å skape samfunnsskadelige bobler og en berg- og dalbaneøkonomi. Boom'er og bust'er. I dagens system er det slik at bankvesenet produserer det aller meste av penger vi bruker i samfunnet, i form av kreditt når de utsteder lån til sine kunder. Forslaget tar til orde for at sentralbanken skal være den eneste aktøren i samfunnet som produserer penger, og at bankene kun skal være det som opprinnelig var deres rolle, nemlig et bindeledd mellom de som sparer penger og de som låner penger. Med dette vil ikke penger skapes som gjeld slik som i dag, hvilket etter mitt syn er en svært negativ egenskap i dagens pengesystem.

Det argumenteres for at bankkontoer deles i to grupper: transaksjonskontoer og investeringskontoer. Førstnevnte vil være sikret på konto hos sentralbanken og uten risiko for innskyter, og dermed ikke gi renteinntekter. Sistnevnte vil være penger som kan disponeres av banken for videre utlån i definerte tidsbestemte perioder, og hvor innskyter mottar rente, men også påløper risiko.

Med dette systemet foreslås det å fjerne innskuddsgarantiordningen på Island. Det poengteres, med rette og slik jeg selv har skrevet om tidligere, at innskuddsgarantiordninger skaper potensielt stor risiko i banksystemet fordi innskyterne ikke bryr seg om hvor solid en bank er, i og med at deres bankinnskudd uansett er garantert av staten. Banker ender derfor opp med å kun konkurrere på pris (rentebetingelser), istedenfor på kvalitet og soliditet, hvilket kan føre til at de tar større risiko og dermed kan risikere konkurs og at de da må reddes av staten (og skattebetalerne).

Det påpekes i forslaget at stadig økende reguleringer i bankvesenet ikke har gjort ting noe bedre eller sikrere, men kanskje heller den stikk motsatte. Dette er et syn jeg deler, og har poengtert ved flere tidligere anledninger. Mange reguleringsmyndigheter er mer opptatt av å sikre finansinstitusjonenes videre eksistens og profitabilitet enn å sørge for at de dårlige aktørene taper sine markedsandeler og fjernes av markedet (folket).

Ansvaret for å skape nye penger foreslås delt inn i to. Det skal være en komité som bestemmer hvor mye penger som skal skapes, men det skal være opp til parlamentet å bestemme hvordan disse pengene skal brukes. Dette skal i følge forslaget skje transparent, og sørge for at det ikke er risiko for at systemet misbrukes.

Bilde. Mannen bak forslaget, Frosti Sigurjónsson

Dokumentet fra Sigurjónsson skal danne grunnlag for en videre debatt om pengesystemet i Island. Jeg må si jeg er imponert at av Island tar opp dette temaet på et så høyt nivå. Samtidig er jeg imponert over hva en organisasjon som Positive Money har fått til over de siste årene. Denne gruppen fra Storbritannia som kjemper for et slikt nytt pengesystem har over denne perioden aktivt jobbet for å få politikere og folk til å få opp øynene for problemene med dagens type pengesystem, og for å skape støtte for et nytt system. Det islandske forslaget viser også til arbeidet som bl.a. er gjort av Ben Dyson i Positive Money på dette området. Med på laget har Dyson fått et navn f.eks. som Adair Turner, som er tidligere leder for finanstilsynet i Storbritannia. Anerkjente skribenter i finansaviser er også støttespillere. Det kan virke som Positive Money har fått en ball til å rulle, og denne vil med dette rulle enda fortere. Island kan faktisk bli det første landet som innfører et helt nytt pengesystem, og kan således bli et land mange vil se til for lærdom og inspirasjon for etterlignelse.

Min mening om dette er at forslaget er veldig spennende, og sannsynligvis er noe mange politikere vil like fordi det gir de mulighet til å få fingrene sine rundt noe så viktig som pengeproduksjon. Det vil være enhver politiker sin drøm. Jeg har dessverre liten tro på at politikere på sikt vil klare å holde dette systemet uavhengig og transparent. Presset fra politikere, folk og interessegrupper vil bli stort for å bruke den makten som ligger i pengeproduksjon til å finansiere nettopp deres prosjekter og ideer. Fristelsen vil over tid bli stor til å drive kraftig underskuddsfinansiering av staten. Dette vil igjen legge grobunn for økende inflasjon, som er selve hovedårsaken til mange av problemene vi ser i økonomien i mange land. For mer om mine tanker om dette kan du lese et innlegg jeg skrev i 2012 som het Et pengesystem som endres, men til det bedre eller verre?

Dette systemet er en kraftig transformasjon av det eksisterende pengesystemet, men vil likevel etter min mening fortsatt legge til rette for en inflasjonskåt pengepolitikk. Det sies at man må tilføre økonomien såpass mye penger som den trenger for å vokse godt nok, men slik jeg ser det trenger man ikke tilføre økonomien noe som helst penger for å sikre god realøkonomisk vekst. Prisene vil, med en stabil pengemengde, tilpasse seg produktivitetsveksten i samfunnet og over tid falle. Dette er ikke farlig på noen måte, selv om økonomer og "eksperter" ofte sier at det er det.

Personlig er jeg for at produksjon av penger skal være fritt tillatt, slik at ulike aktører kan gjøre dette. Så får det være opp til deg og meg og alle andre hvilke penger vi synes har en god kvalitet og fester tillit til. Akkurat som fri konkurranse på andre områder i samfunnet skaper innovasjon, kvalitetsforbedringer og fremgang, er jeg av de tro at så også vil være tilfellet for penger. Penger av lav kvalitet vil ikke vinne frem i konkurranse med bedre alternativer, og man vil over tid få en naturlig seleksjon av gode penger. Dette vil gjøre finanssystemet mer motstandsdyktig mot store kriser, ved at man f.eks. ved en valutakrise for en nasjonal valuta ikke er uten alternative betalingsformer. Folk vil da kunne fortsette å handle med hverandre, og økonomien og samfunnet vil ikke stoppe opp.

Les hele det islandske forslaget "Monetary Reform - A Better Monetary System For Iceland" via denne lenken. Så når islandske politikere diskuterer virkelig viktige ting som pengesystemet, så har vi her i Norge enda ingen politiker som har vist tegn på noe som helst kompetanse eller villighet til å snakke om dette. Faktisk er min erfaring at alle de politikere jeg har snakket med om slikt, herunder også en tidligere finansminister, har null innsikt på dette området. Fremgang vil kreve at flere folk stiller krav til de folkevalgte om at man også her i landet må diskutere slike ting på et høyere nivå, og ikke kun se det omtales på perifere blogger som denne og lignende.

fredag 3. april 2015

Paneldiskusjon med Nassim N. Taleb og Robert Shiller


Her er en diskusjon fra 2009 med de to kjente økonomene og tenkerne Nassim N. Taleb og Robert Shiller. (Taleb ville nok dog kanskje ikke likt å bli kalt en økonom, og karakteriserer seg underveis som en "bottom up libertarian" i motsetning til Shiller som han kaller en "top down economist".) De snakker om det finansielle systemet, reguleringer, økonomisk (feilaktig) tankegang, gjeld sin negative innvirkning på det økonomiske systemet, økonomiske "eksperter", osv.

De, og spesielt Taleb, kommer her bl.a. inn på et tema jeg mange ganger har skrevet om tidligere, nemlig hvor tåpelig sentralbankenes og politikernes "løsninger" på økonomiske kriser er. Det disse folkene pleier å gjøre er nemlig å kutte rentene så mye som mulig og å oppfordre bankene til å låne ut mer penger og folk til å ta opp mer lån og bruke mer penger. Problemet med dette slik jeg ser det er at det over tid faktisk forsterker problemene, som nettopp oppstod pga. for mye gjeld. Man "løser" et gjeldsproblem med å få folk og fe til å ta opp enda mer gjeld. Dette er så klart selvmotsigende og idioti, men for "ekspertene" er det altså det riktige å gjøre.

Robert Shiller viser underveis til opprettelsen av den amerikanske sentralbanken i 1913 og deres innskuddsgarantiordninger som gode eksempler på hvordan man historisk har løst økonomiske problemer. Slik jeg ser det er dette totalt feil, og snarere eksempler på hvordan man innfører kortsiktige ordninger som på sikt gjør ting mye verre. Faktisk er det få ting jeg mener er så skadelig for folk, samfunn og økonomi som sentralbankene og deres fasilitering av massiv kredittproduksjon i bankvesenet, med de påfølgende konsekvenser det får.

Taleb sier underveis en del ting jeg synes er interessante:
"Let's not go back to 1913, let's go way back to Babylon and debt cancellations. (...) Ancient Mediterranean societies have always known that debt causes instability. Because with debt, you cannot make a mistake. Islam still bans debt, they say to protect you from yourself. (...) The problem is that we have too much debt. (...) Now, what is the government doing? They are asking the banks to lend more, and asking people to spend more and borrow more. So, the Babylonias would have understood this, they went through that and came to that conclusion. (...) Cicero did not want governments to be in debt. Debt creates instability. It creates wars. It creates invasions. (...) To me I see it as a non-brainer, it is so obvious. But of course, people have PhD in economics so they can't see it because it is too obvious. (...) We have to bring down the levels of debt in a lot more drastic way. I don't think they [governments] are understanding it, that is the first problem we have. The second point is that their instinct is to go for more regulation. We forget that regulators are the ones who were partly responsible for us getting here [in problems]. (...) I've met a lot of regulators when I was an options trader, and you can go around them so easily. Do you know many intelligent people who go on to become regulators? Come on. (...) They don't understand non-linearities. (...) They don't seem to realise that monetary policy is non-linear, in other words that you pump money and get nothing, pump money and get nothing, pump money and get nothing, like Malcolm [Gladwell]'s tipping point, the story of the ketchup bottle where you pour ketchup and nothing is coming out until suddenly the whole table is full of ketchup...so you might have hyperinflation. So now the trade off is...because of this system, we're either going to get massive deflation or hyperinflation. I see absolutely no possibility of anything in the middle."
Shiller mener reguleringsmyndigheter må ta ansvar for å skape et bedre finansielt rammeverk slik at finanssystemet og økonomiene går bedre, men Taleb er av en annen oppfatning (slik sitatene over også viser). At de samme folkene som fikk verden inn i problemene den står overfor også skal være de samme som får ansvar for å skape nye løsninger er noe Taleb har følgende å si om: "Someone who crashes a plane, you don't give them a new plane!"

torsdag 2. april 2015

Peter Schiff i debatt


Her er et opptak fra en tv-sending hvor Peter Schiff og to andre "eksperter", Tom Tzitzouris og Benjamin Tal, debatterer USAs økonomi og deres sentralbanks pengepolitikk. Som vanlig er Peter Schiff mannen som taler konsensus midt i mot.

Når den ene debattanten advarer mot deflasjon og sier at "I would take inflation over deflation any day...because we don't know how to fight deflation or disinflation... I don't want deflation because if prices are going down then you don't buy anything today or tomorrow...look at Japan!", kommer det betimelig fra Schiff: "You don't have to fight deflation, embrace it, it's a good thing! (...) Sir, do you own a cell phone, do you own a television set, do you own a computer? Why aren't you waiting for falling prices? (...) You go back to economics 101, as prices go down demand goes up, as prices go up demand goes down, so if prices go down people buy more. This is absurdity. (...) It's a good thing you are not running a store, you'd be going into bankruptcy raising prices and hoping you get more customers."


PS. Vedrørende dette argumentet mot deflasjon hvor man ofte fremhever Japan som et skrekkeksempel og sier ting som "Look at Japan", så passer det med et sitat fra BIS og deres Quarterly Review March 2015
"the picture of Japan’s uninterrupted economic decline since the early 1990s is qualified when demographic factors are considered. The growth slowdown and the rapid ageing of the population acted as a drag on growth from the turn of the millennium. This needs to be controlled for when assessing the relationship between deflation and economic performance. (...) Between 1991 and 2000, cumulative per capita real GDP grew by a mere 6%, compared with 26% in the United States...cumulative growth in the period 2000–13 exceeded 20% in Japan, compared with roughly 11% in the United States" 
Så, hvis den store skrekken for økonomer og sentralbanker virkelig er Japan, så burde kanskje heller disse "ekspertene" istedenfor å be om mer pengetrykking og inflasjon heller forlange forbud mot prevensjonsmidler og oppfordre folk til å tilbringe mer tid på soverommet.

Se på Japans "to tapte tiår"...:

Den norske boligmodellen - formuesbygger eller fattigdomsfelle?


Det verserer ofte artikler og påstander i media om det norske boligmarkedet. Er det noe som vekker følelser hos nordmenn så er det snakk om boligen deres, eller rettere sagt, snakk om verdien på boligen deres. Den siste tiden har det blitt kjent at Finanstilsynet foreslår noen endringer i regelverket slik at bankene skal låne ut noe mindre penger (altså, produsere noe mindre kreditt) enn hva de har gjort hittil. Formålet med dette er å hindre at prisene på boliger i Norge fortsetter sin himmelgang. Forslagene fra Finanstilsynet har vekket stor harme i mange kretser, spesielt innen banknæringen, eiendomsbransjen og hos de som har lyst på å ta opp lån for å kjøpe bolig. Jeg kom over noen uttalelser som illustrerer to litt ulike måter å se på "den norske boligmodellen" på.

Administrerende direktør i Norges Eiendomsmeglerforbund, Carl O. Geving, sier i følge en artikkel i Dagens Næringsliv i et brev til Finansdepartementet at "Scheel-utvalgets prinsipper vil lede til en større andel utleieboliger, som i mange tilfeller er «fattigdomsfeller» med negative konsekvenser for individ og samfunn." Argumentet er at hvis man gjør det vanskeligere for folk å kjøpe bolig så vil flere ønske å leie bolig, og prisene på leiebolig vil øke, som igjen fører til at folk bruker mer penger på å ha tak over hodet. Å ikke gi folk skatteincentiver og lett tilgjengelig kreditt for å kjøpe bolig fører dermed etter hans syn folk inn i det han kaller en "fattigdomsfelle". 

Analysesjef i Swedbank, Pål Ringholm, sier i et intervju i samme avis at han synes de nye forslagene fra Finanstilsynet er gode, og at de vil ha en tilsiktet effekt, nemlig å gjøre det vanskeligere for folk med svak betalingsevne og lite egenkapital å få lån i banken for å kjøpe bolig. "Det er ikke en menneskerett å bli forgjeldet. Samfunnet blir i alle fall ikke likere dersom de som ikke har råd til å håndtere lånene sine går konkurs. Dette har vi sett i USA under subprime-boblen før 2008.Ringholm påpeker noe interessant, nemlig at et boligkjøp for mange er ensbetydende med å ta på seg mye gjeld, og at dette ikke er uten risiko. 

Jeg synes det er interessant å se hvordan de aller fleste andre, spesielt folk med en interesse innen boligmarkedet, sier at det vil skape større klasseforskjeller og mer fattigdom hvis ikke alle sammen blant oss lett kan få tilstrekkelig store lån for å kjøpe bolig med gunstige skattebetingelser, og slik sett "komme seg inn på boligmarkedet" så fort som mulig. 

For meg vitner det om en spekulasjonsdrevet tankegang, til dels drevet av massesuggesjon som har pågått over tid hvor man i flere tiår har sett boligpriser stige stadig høyere. Logikken er tilsynelatende at man blir fattig hvis man ikke kan få et stort lån og kjøpe seg bolig. Lav gjeldsbelastning = dårlig, og høy gjeldsbelastning = bra. For prisen på bolig kan som "alle vet" kun stige, og derfor spiller ikke kjøpsprisen på bolig noen rolle. Man blir altså automatisk rikere hvis man eier en bolig.

Bolig har over tid blitt nordmenns klart største spareform. At dette er en eiendel som kan være svært vanskelig å prise, i perioder uten prisoppgang kan være meget illikvid og opp gjennom historien i noen tilfeller har vist seg å kunne miste opp til halvparten av sin verdi, ser ikke ut til å bekymre noen. Man slår seg til ro med å si til seg selv og andre at boligpriser kan jo bare gå oppover. Ei heller ser noen ut til å stille spørsmål ved det ofte gjentatte mantraet om at å leie er å "kaste penger ut av vinduet." De sier ofte dette uten å overhodet ta inn over seg at rentekostnader, vedlikeholdsutgifter, kjøps- og salgsomkostninger, felleskostnader og forsikringer faktisk også kan sies å være "penger ut vinduet." Når ting gjentas ofte nok blir det en sannhet som aldri betviles. I tillegg ignorerer man gjerne den fleksibiliteten et leieforhold kan gi, som kan være gull verdt i urolige økonomiske tider hvor man kan være nødt til å flytte for å få seg en ny jobb. F.eks. viser en studie av David Blanchflower og Andrew Oswald fra 2013 at man med at en høy andel boligeierskap kan få økt arbeidsledighet i et samfunn, med en tidsforsinkelse (som gjør at temaet derfor ofte ignoreres.)

I Norge eier rundt 90% av folk sin egen bolig. I et land som Tyskland er tallet kun ca. 40%. Ser man på gjeldssituasjonen i husholdningene i disse to landene så ser man at i Norge har man ca. 200% gjeld ift. disponibel inntekt, mens man i Tyskland bare har 93%. Konklusjonen, skal vi tro på flertallet av "ekspertene", er derfor at tyskerne har gått rett i fattigdomsfellen. I Norge har vi derimot funnet formelen til suksess og rikdom: den norske boligmodellen.

Gullkorn fra barnemunn


Jeg ble tipset om et gammelt blogginnlegg på Sparebanken Sør sin hjemmeside, der en banksjef skriver om at de hadde hatt besøk i banken fra en barnehage. Det fine med barn er at de ofte stiller de enkleste, men samtidig de beste spørsmålene. Spørsmål som er så enkle og gode at voksne ikke klarer svare på de, eller faktisk ikke engang skjønner hvor spot on de er.

Fra Sparebanken Sør sin hjemmeside:
I Åseral har vi hatt koselig besøk fra avdelingen Bjørnehiet i Åseral barnehage.
Barna har "bank" som tema for månedens yrke. Og da måtte de selvfølgelig komme på omvisning i den lokale banken.
Det ble et kjempetrivelig besøk, og barna hadde mange spørsmål om det å jobbe i bank.
Lager dere penger i banken?, var noe av det som det de lurte på.
Under rundturen hos oss fikk barna blant annet en demonstrasjon av hvordan vi teller mynter, og de fikk være med inn bankhvelvet. Den tykke hvelvdøra gjorde stort inntrykk på dem, og de sperret øynene opp da de hørte at den skulle holde tyvene borte.
Etter å ha fått pepperkaker og Gulle-gaver var besøket over, og flere av barna uttrykte at de skal jobbe i bank når de blir store. Vi gleder oss til å få inn nye rekrutter om noen år!
"Lager dere penger i banken?" Banksjefen skulle bare visst hvor mye sannhet det var i dette spørsmålet. Et gullkorn fra barnemunn. Sannsynligvis ble barnas spørsmål møtt med latter og brede smil hos de bankansatte, men faktum er at banker produserer nye penger i form av kreditt når de utsteder lån til sine kunder. Dette er en sannhet de fleste økonomer og tilsynelatende som vi her ser da også banksjefer, til tross for kompetanseheving det siste året, ennå ikke har tatt helt inn over seg. Ja, selv ikke de som produserer penger for sentralbanken har forstått dette. Men barna, med sine åpne sinn og nysgjerrige tankegang, de skjønner mer enn selv banksjefene og sjevøkonomer.

Are you smarter than a kindergartener?

Foredrag og Q&A med Howard Marks fra Oaktree


Jeg kom over en video med et foredrag som Howard Marks fra Oaktree Capital holdt hos Google 27. mars i år. Med tiden har Marks blitt en av mine absolutte favoritter. Hans tanker om det mentale rammeverket en investor etter hans syn bør ha er veldig interessant å høre på. Marks poengterer at det innen investering ikke er noen faste formler man kan bruke som garantert gjør at man kan investere lønnsomt. Derimot handler veldig mye om hvordan man tenker. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg Bokanbefalinger om økonomi, investering og noe mer, hvor jeg bl.a. anbefalte hans bok The Most Important Thing: Uncommon Sense For The Thoughtful Investor, så kjenner jeg meg veldig igjen i mye av det Marks sier og tenker. Foredraget hos Google handler om det Marks skrev om i boken og hva som har gitt han inspirasjon for boken. Noe av bakgrunnen for at Marks skrev den var at en person som fast pleide å lese hans memoer kontaktet han og sa at hvis han skrev en bok så skulle han skrive en anbefaling på dens forside. Denne personen var Warren Buffett. Hvis jeg skal anbefale en video hvor du kan plukke opp mange gode tanker og ideer om investering så er det denne videoen.

En liten bonus med dette foredraget er at hans publikum hos Google er virkelig intelligente mennesker. Med smarte mennesker som tilhørere får Marks smarte spørsmål, og Q&A'en ("questions and answers") på slutten av foredraget er derfor mye mer interessant enn hva man normalt opplever. Jeg synes bl.a. det var litt artig å høre at Marks har noen tanker om indeksinvestering som jeg selv har tenkt mange ganger tidligere. Har du noen gang tenkt på hva som skjer hvis "alle" skal begynne med indeksinvestering istedenfor aktiv investering (altså å ikke slavisk kjøpe det samme som en indeks består av)? For den som tar seg bryet med å gjøre analyser av selskaper og vurdere hva deres underliggende verdier egentlig er så kan det faktum at "alle" begynner med indeksinvestering faktisk være en stor fordel, fordi det skaper grunnlag for større feilprisinger i markedet.

Kos deg med 70 minutter med Howard Marks og "The Most Important Thing - Origins and Inspirations". Det er vel verdt tiden hvis du har interesse for investering.