Boom Bust

Boom Bust

torsdag 29. januar 2015

Canadas svar på Warren Buffett vedder milliarder på deflasjon


Prem Watsa er en kanadisk investor som i deler av finansmiljøet beskrives som Canadas svar på den mer allment kjente amerikanske investoren Warren Buffet. Som Buffet så har også Watsa en forkjærlighet for å drive forretning innen forsikring, og gjennom sitt selskap Fairfax Financial Holdings har Watsa siden 1985 oppnådd en 23% annualisert avkastning på egenkapitalen i selskapet, hvorpå selskapets aksjekurs har fulgt opp med å levere 19% annualisert avkastning. Det er rett og slett fantastisk gode resultater som svært få kan matche.

Gjennom Fairfax har Prem Watsa de siste årene igangsatt et finansielt veddemål som går ut på at han vil tjene store penger hvis inflasjonen, målt i form av konsumprisindekser i ulike land, faller. Det hele er altså et stort veddemål på at vestlige økonomier går inn i en periode med deflasjon. Fra Fairfax sin 3Q 2014-rapport kan vi lese at veddemålet nå har blitt så stort som 108 milliarder amerikanske dollar, tilsvarende 845 milliarder norske kroner gitt dagens valutakurs. Hvis prisnivåene faller så mye som Watsa tar høyde for så kan Fairfax tjene 14% av dette beløpet, hvilket utgjør ca. 15 milliarder amerikanske dollar, tilsvarende 118 milliarder norske kroner.

Fra Fairfax sin årsrapport fra 2013:
In this environment, with zero interest rates and high debt levels prevailing in most developed countries, giving them limited flexibility to react to unintended consequences, we think it is prudent to have a very strong balance sheet with a large cash position and to be protected on the downside. When problems hit, only those with cash and very liquid assets can take advantage of them. While it is very painful and costly waiting, we think your (and our!) patience will be rewarded. 
We are reminded again of the warning from the distant past from our mentor, Ben Graham, which I have quoted before: ‘‘Only 1 in 100 survived the 1929-1932 debacle if one was not bearish in 1925.’’ We continue to be early – and bearish! 
In this world of large unintended consequences, one of which may well be deflation, we have added to our position in CPI – linked derivative contracts...
we remind you that cumulative deflation in the U.S. in the 1930s and Japan in the ten years ending 2012 was approximately 14%. It is amazing to note that including 2013, Japan has suffered deflation in most of the last 19 years – beginning about five years after the Nikkei index and real estate values peaked.
In the last four years, we have had significant losses, mostly unrealized, from our hedging program and from our CPI-linked derivative contracts...  These losses are significant but they are mostly unrealized, and we expect both of them to reverse when the ‘‘grand disconnect’’ disappears – perhaps sooner than you think!
Watsa beskrev i Fairfax sin årsrapport for 2010 hvordan disse finansielle kontraktene fungerer i praksis:
You know our concern re deflation.Well, Brian Bradstreet of CDS fame came up with a similar idea called CPI-linked derivative contracts. These are ten-year contracts (with major banks as counterparties) that are linked to the consumer price index of a country or region. Say the consumer price index in the U.S. was 100 when we purchased this contract. In ten years’ time, if the CPI index is above 100 because of cumulative inflation, then our contract is worthless. On the other hand, if the index is below 100 because of cumulative deflation, then the contract will have value based on how much deflation we have had. If, for instance, the index is at 95 because of a cumulative 5% deflation over 10 years, the contract at expiry would be worth 5% of the notional value of the contract. That’s how it works! Of course, these CPI-linked derivative contracts, like the CDS contracts previously, are traded daily among investment dealers. Prices in these markets will likely be higher or lower than the underlying intrinsic value of these contracts based on demand at the time. So there is no way to say what these contracts will be worth at any time. However, for a small amount of money we feel we have significantly protected our company from the unintended and insidious consequences of deflation. As an aside, cumulative deflation in Japan in the past ten years and in the United States in the 1930s was approximately 14%.
Hvis Watsa og Fairfax sitt finansielle veddemål om deflasjon slår til kan vi snakke om en av dette tiårets store finansielle handler. For bankene eller aktørene som sitter på andre siden av kontrakten vil utfallet bli et ganske annet og adskillig mindre hyggelig.

Begynnelsen på Prem Watsas interesse for investering kom fra da han først leste boken The Intelligent Investorskrevet av det som var Warren Buffetts læremester, nemlig Benjamin Graham. Og akkurat som Buffett så valgte også Watsa å døpe sin sønn etter Benjamin Graham. Du finner denne boken gratis tilgjengelig både som e-bok og lydbok via denne lenken.

Rand Paul introduserer forslag om revisjon av USAs sentralbank


Som jeg har skrevet om ved flere tidligere anledninger ( se her og her) har det blitt mer og mer åpenbart at et forslag om revisjon av den amerikanske sentralbanken ville tas opp til votering i det amerikanske senatet. Senatoren Rand Paul har tidligere forsøkt dette uten å lykkes. Fra før av har man hatt flertall for et slikt forslag i representantenes hus, men altså manglet det i senatet. Med det nye republikanske flertallet i senatet og med en majoritetsleder Mitch McConnell som har blitt nært alliert med Rand Paul så har brikkene nå falt på plass for at man vil se en reell mulighet for å få vedtatt en revisjon.

For ikke lenge siden introduserte den representanten Thomas Massie et lignende forslag i representantenes hus. I går kom så nyheten om at Rand Paul reintroduserer lovforslaget han tidligere har forsøkt å gå gjennom senatet. Fra Reuters:
Republican Senator Rand Paul, a potential 2016 presidential candidate, on Wednesday re-introduced a bill that would expose the Federal Reserve's monetary policy discussions and decisions to a congressional audit.

The Kentucky senator's move to re-introduce the bill, along with 30 co-sponsors, comes as Republican lawmakers and some Democrats increase their efforts to rein in the U.S. central bank and make it more transparent.
With Democrats in control of the Senate last year, measures aimed at the Fed all died, as they have in previous years.
But Republicans now control both the House and the Senate, meaning Fed bills have a better chance of winning approval and going to President Barack Obama. The president, however, is unlikely to support any major changes to the U.S. central bank. 
Etter å hittil stort sett bare ha blitt omtalt på perifere blogger som denne så vil det nok komme mer om denne saken også i det konsensusdrevne og tradisjonelle media. Og snart vil vi nok begynne å høre mye propaganda fra sentralbanken i USA og aktører innen bankvesenet om hvor grusomt skadelig en slik revisjon vil være for sentralbanken og USAs økonomi. Min personlige mening er at sentralbanker bør legges ned da de er til skade for folk og samfunn, og det bør være fritt frem for å konkurrere om å tilby folk de beste pengetypene og de beste banktjenestene. Dit er det langt å gå, men blant tilhengerne av lovforslaget om å revidere sentralbanken er det nok mange som håper at det vil være begynnelsen på en ferd mot det endelige målet: End the Fed.

onsdag 28. januar 2015

Den nye "obligasjonskongen" er bull på gull


Etter å ha vært Wall Streets ubestridte nummer 1 innen obligasjonsinvesteringer så har Bill Gross til dels overlatt tronen til Jeffrey Gundlach fra DoubleLine Capital. Her er et nytt intervju på CNBC hvor Gundlach kommenterer de negative rentene som er innført i f.eks. Sveits, og hvordan gull i et slikt lavrentescenario faktisk er å anse som såkalt høyrente. Alt er relativt, og med lavrentefanatikere i verdens sentralbanker er gull etter Gundlach sitt syn en attraktiv eiendel som han tror vil øke i verdi fremover.

tirsdag 27. januar 2015

Subprime billån i USA øker videre


I august i fjor skrev jeg i innlegget Subprime billån i USA illustrerer lånesamfunnet om hvordan omfanget av utlån til lite betalingsdyktige bilkjøpere i USA var økende. 1 av 4 nye billån i USA involverte såkalte subprime låntakere. I går kunne vi så i New York Times' DealBook lese om at utstedelsen av subprime gjeldsobligasjoner basert på billån økte med 28% i fjor sett i forhold til 2013. Samtidig sier Experian er antallet mislighold på denne typen billån økende i USA.

Dette er lån som oppstår hos bilforhandlere, som bankene deretter pakker sammen i en gruppe med andre lån, og så deler opp i verdipapirer og selger videre til investorer. Praksisen er den samme som man så med boliglån før finanskrisen (og som i seg selv ikke er en uvanlig aktivitet i finansmarkedet). Aktørene i finansmarkedet tjener gode honorarer for jobben de gjør.

Fra DealBook:
Along this chain, there is ample profit. The lenders can often make more loans at a lower cost than if they borrowed directly from the bond market. The Wall Street firms that package the deals earn hefty fees. The investors can earn relatively high returns on securities that the rating agencies have deemed low-risk.
“There is so much money looking for a positive return that people get lazy,” said Christopher L. Gillock, a managing director at Colannade Advisors, a financial advisory firm in Chicago that has worked with subprime auto lenders. “Investors see it is rated triple-A, turn off their brains and buy into the paper.”
Historien virker kjent, gjør den ikke? Jakten på avkastning i lavrenteregimet får enkelte investorer til å se seg blinde på gode kredittratinger, akkurat som de gjorde med boliglån før finanskrisen.

fredag 23. januar 2015

DNB Markets bekrefter mine påstander om pengeproduksjon


Pengesystemet og pengeproduksjon er et tema jeg har skrevet om helt siden jeg begynte med denne bloggen. Til å begynne med når jeg skrev og sa at banker produserer penger ut av løse luften ble jeg veldig ofte møtt med stor skepsis. Selv ikke folk som tidligere har jobbet med å produsere penger for sentralbanken skjønte ikke dette(!) Med tiden har flere begynt å åpne øynene sine og begynt å forstå mer om dette viktige temaet. Spesielt etter at sentralbanken Bank of England publiserte en rapport for vel ett år siden hvor de i detaljer forklarte pengeproduksjonsprosessen så har mange skjønt mye mer. Dette ble f.eks. illustrert da Finanstilsynet mot slutten av fjoråret i sin rapport Finansielle Utviklingstrekk skrev om temaet, og refererte til nettopp Bank of England sin rapport.

Kort fortalt er det slik at banker skaper nye penger når de utsteder lån til sine kunder. Disse pengene bytter så hender mellom folk, og nettobeløpet av disse pengebyttene mellom folk må jevnlig gjøres opp mellom de ulike folkenes banker på bankenes kontoer hos sentralbanken. Sentralbankene, eller private selskaper sentralbankene engasjerer for å gjøre det, produserer mynter og sedler, som bankene så kjøper av sentralbanken og distribuerer til kunder som ev. måtte ønske å ha dette istedenfor å ha penger i form av tall på sin bankkonto. Hvis og når kontanter forsvinner, slik staten og andre kontanthatere ønsker, så vil ikke folk lenger ha denne muligheten, og alle pengene i økonomien vil befinne seg lukket inne i banksystemet. Sentralbankene produserer også såkalte sentralbankreserver. Dette er ikke penger folk ser, og kommer ikke ut i omløp blant folk flest, men er penger som er lukket i kontosystemet som bankene holder hos sentralbankene. Det aller vesentligste, ofte godt over 90% av pengene som er i omløp i økonomien, er produsert av bankene i form av kontopenger som er pengene du har på din bankkonto.

Sagt kort og godt: penger er skapt som gjeld. Hele dagens økonomiske system er tuftet på dette, og ironien er med det at enhver krise hvor man forsøker å få økonomien i gang igjen med å få mer penger ut i økonomien medfører at bankene oppfordres til å låne ut mer penger til folk, bedrifter og stater. Gjeldskriser "løses" altså med enda mer gjeld. Hele vårt økonomiske system er bygd på gjeldsoppbygging. Det har ikke alltid vært slik, og trenger ikke være slik, men av ulike grunner jeg ikke skal gå inn på her har altså det moderne pengesystemet slik vi kjenner det med tiden endt opp slik.

For noen dager siden kom DNB Markets og deres økonom Kyrre Aamdal med en rapport hvor de tar for seg hvordan penger skapes. Det de skriver er helt i samsvar med hva jeg hele tiden har skrevet, og akkurat som Finanstilsynet, så tar rapporten fra DNB Markets utgangspunkt i rapporten som i fjor ble utgitt av Bank of England. Jeg anbefaler deg å lese begge disse rapportene. Jeg vil også si at jeg er positivt overrasket over at DNB Markets kom ut med denne informasjonen til folk, hvor de gjør sitt for at folk skal forstå mer om temaet.

Du finner rapporten fra Bank of England via denne lenken. Rapporten fra DNB Markets finner du via denne lenken.

torsdag 22. januar 2015

Marc Faber sier finansmedia elsker sentralbankene


Her er et kort intervju på finanskanalen CNBC med investoren Marc Faber. Som vanlig er Faber positiv til gull, og mindre positiv til sentralbankene. Det beste med intervjuet synes jeg er når han sier at finansmarkedene og CNBC er veldig glade i sentralbankene, fordi pengetrykkingen gjør at verdien på finansielle eiendeler går opp. (Les mer om hvorfor dette skjer i mitt innlegg Forskjellen på fattig og rik forklart med en graf.)

"It is clear to me that the financial sector, including CNBC, loves central banks" - Marc Faber

onsdag 21. januar 2015

Formuesskattens effekt på norsk bedriftseierskap

I media leser vi stadig om ulike syn på formuesskatten. Norge er ett av en håndfull land i Europa som har slik skatt. De fleste utlendinger som eier norske selskaper slipper unna denne skatten. Veldig mange folk i Norge er i favør av å ha en formuesskatt, og noen er i mot det. De fleste av oss i dette landet tenker at det er bra å ha formuesskatt, for da må "de rike" betale. For mange er det nemlig få ting som er så bekvemmelig som å støtte skatter de selv slipper å betale. Men, i dette landet hvor vi har en ikke ubetydelig frykt for utenlandske investorer og aktører som kommer og kjøper opp norskeide bedrifter, så er det kanskje verdt å tenke litt over hva formuesskatten som en ytterste konsekvens gjør med norsk bedriftseierskap?

For å illustrere dette har jeg gjort et veldig enkelt regnestykke. Man kan selvfølgelig diskutere dets forutsetninger opp og ned og frem og tilbake, men disse enkle forutsetningene gjør sin nytte for å få frem et enkelt men viktig poeng, nemlig at formuesskatten bidrar til at norsk eierskap forvitrer over tid.

Jeg antar her at du bygger opp en bedrift som du fra begynnelsen av eier 100% av, og at verdien på selskapet holder seg konstant i 100 år. Jeg antar videre at formuesskatten er 0,85% (editert 19.03.2015, da jeg endret forutsetningen i beregningen fra en formuesskatt på 0,7% til 0,85%), at bedriften ikke betaler ut noe utbytte til deg og at du ikke mottar noe lønn fra bedriften. Jeg forutsetter at den eneste måten for deg å betale formuesskatten på er å selge deler av ditt eierskap i bedriften du eier, og at kapitalbeskatningen på bedriftens utbytte er 27%.

Hadde du vært statsborger i et annet land så ville du sannsynligvis sluppet å betale en slik skatt. Ditt eierskap ville i et slikt tilfelle kunnet bestå på 100%. Det som vil skje i dette eksempelet derimot er at du som norsk statsborger hvert år må selge en liten bit av ditt eierskap i selskapet for å betale din pliktige formuesskatt. For deg som norsk bedriftseier er virkeligheten dermed veldig annerledes enn om du var utenlandsk statsborger. Spørsmålet er, hvordan vil dette over flere generasjoner påvirke ditt eierskap av bedriften som du fra starten av eide 100%? Hvis vi tillater oss å være langsiktige og ikke kun tenke noen måneder eller få år frem i tid, hva er konsekvensene av formuesskatten på norsk bedriftseierskap på lang sikt? Under ser du en figur som illustrerer dette over 100 år. Som du ser vil du etter å ha betalt formuesskatten i 100 år sitte igjen med kun 31% av bedriften du opprinnelig eide 100% av.


Så, der har du den langsiktige konsekvensen av den norske formuesskatten satt på spissen. Det er klart at om man ønsker å vanne ut nordmenns eierskap i bedrifter og overføre alle disse verdiene til statskassen så er dette en hensiktsmessig skatt å ha. Jeg vil derimot tro og håpe at dette er noe flere av oss ikke ønsker. Det er mange gode grunner til å fjerne formuesskatten, og dette er en av de.

Forkjemperne for formuesskatten er i praksis forkjempere for færre norske bedriftseiere. Når dette er de samme menneskene som roper ut i forargelse når norske selskaper selges til utenlandske investorer så bør de stilles til rette for at dette faktisk er noe de selv har bidratt til å få i stand.

lørdag 17. januar 2015

Forskjellen på fattig og rik forklart med en graf

Hva er forskjellen på rike mennesker og fattigere mennesker? Grafen under, som viser forholdene i USA, er genial enkel og illustrerer dette på en god måte. Den viser hvor stor andel av ulike typer eiendeler og av gjeld som innehas av de 1% rikeste i samfunnet, de neste 9% rikeste i samfunnet og av de resterende 90% av folk i samfunnet. De rike har inntektsgenererende eiendeler, som f.eks. eierskap i private selskaper, børsnoterte aksjer, obligasjoner og fond. De fattigere derimot, de har gjeld og bolig.


I denne sammenhengen, som en ørliten digresjon men dog med relevans, må jeg påpeke noe som jeg selv synes er hyklersk. Tilbake i oktober i fjor uttalte USAs sentralbanksjef Janet Yellen at hun var bekymret for de økende ulikhetene i inntekter og formue blant folk i USA. Hun sa bl.a. følgende:
The extent of and continuing increase in inequality in the United States greatly concerns me. … It is no secret that the past few decades of widening inequality can be summed up as significant income and wealth gains for those at the very top and stagnant living standards for the majority. I think it is appropriate to ask whether this trend is compatible with values rooted in our nation’s history, among them the high value Americans have traditionally placed on equality of opportunity.
Hvorfor sier jeg at dette er hyklersk? Vel, fordi noe av selve formålet med pengetrykkingen som sentralbankene med den amerikanske i spissen har gjennomført har vært å øke verdien på finansielle eiendeler, som er nettopp det de rikeste eier mest av. Sentralbankene som Janet Yellen representerer har altså selv vært en pådriver for de økte forskjellene i inntekter og formue blant folk. Hvor tar jeg dette fra? La meg sitere fra den britiske sentralbankens Quarterly Bulletin 2014 Q1:
QE involves a shift in the focus of monetary policy to the quantity of money: the central bank purchases a quantity of assets, financed by the creation of broad money and a corresponding increase in the amount of central bank reserves. The sellers of the assets will be left holding the newly created deposits in place of government bonds. They will be likely to be holding more money than they would like, relative to other assets that they wish to hold. They will therefore want to rebalance their portfolios, for example by using the new deposits to buy higher-yielding assets such as bonds and shares issued by companies — leading to the ‘hot potato’ effect discussed earlier. This will raise the value of those assets and lower the cost to companies of raising funds in these markets. That, in turn, should lead to higher spending in the economy.
Jeg siterer oppsummerende og selektivt: "QE involves...the central bank purchases a quantity of assets. (...) The sellers of the assets will be left holding the newly created deposits... (...) They will therefore want to...buy higher-yielding assets such as bonds and shares... This will raise the value of those assets..."

Så sentralbankenes representanter sier at de bekymrer seg for økende ulikheter i velstanden for folk, hvor de mest bemidledes formuer øker mye mer enn de minst bemidlede, og så er det faktisk de samme folkene som med viten og vilje gjør sitt beste for at nettopp dette skal skje. Og alt skjer under parolen "higher spending", hvor man hele tiden forsøker å få folk til å bruke mer penger for å "stimulere" økonomien. Hadde det ikke vært for at det var sant så skulle man nesten tro det hele var en dårlig vits.

torsdag 15. januar 2015

Ekspertene i sentralbanken rådgir regjeringen

I dag leste jeg en artikkel på dn.no om at regjeringen skal holde et møte med sentralbanken om tilstanden i norsk økonomi og få råd om utsiktene fremover.

For det første er dette nok et eksempel på at sentralbanken vel ikke er så uavhengig som den i teorien skal være, men det er for så vidt gammelt nytt. Det jeg synes var mest morsomt med artikkelen var et utsagn fra statsminister Erna Stoltenberg om at sentralbanken har god ekspertise på å vurdere fremtidsutsiktene. Fra artikkelen:
– Det er likevel svært nyttig med en gjennomgang av hvilke vurderinger sentralbanksjefen gjør seg. Sentralbanken er en viktig aktør i den økonomiske politikken, og den innehar en betydelig analysekapasitet for å gjøre grundige vurderinger av den økonomiske utviklingen og utsiktene fremover, sier Solberg.
Men si meg, hvis disse overmenneskene i sentralbanken er så dyktige på å vurdere fremtidsutsiktene, hvorfor klarer de ikke engang å være i nærheten av å vite hva renten - den ene tingen de selv faktisk er med på å bestemme - kommer til å være i fremtiden? Grafen under som er utarbeidet av Holberg Fondene sier vel sitt. Den viser utviklingen i renten som Norges Bank styrer, og hva de anslår at renten vil være fremover. Vi kan vel trygt slå fast at de har en dårlig track record for å treffe i sine fremtidsutsikter...

onsdag 14. januar 2015

Intervju med Howard Marks fra Oaktree Capital Management


Her er et intervju med Howard Marks, en av grunnleggerne av investeringsselskapet Oaktree Capital Management. Til forskjell fra de fleste intervjuer man finner med Marks og andre investorer så snakker de her om utradisjonelle temaer. Bla. forteller Marks om hvilke utfordringer han og sine kompanjonger møtte da de skulle etablere Oaktree, hvorvidt han anbefaler folk å vende tilbake til skolebenken etter å ha påbegynt en arbeidskarriere, hans syn på flaks og dets innflytelse på ens egen suksess, hvordan hans venner og familie påvirker hans suksess, om sin fortid i Citicorp, om det beste rådet han fikk fra sin far før han begynte å jobbe, og mer til.


Hvis du ennå ikke har lest Howard Marks sin bok The Most Important Thing: Uncommon Sense For The Thoughtful Investor så anbefaler jeg den. Den er ikke teoretisk eller matematisk, men tar mer for seg Marks sitt syn på hvordan en investor bør tenke og oppføre seg. For min egen del føltes det litt som å finne meg selv da jeg leste boken. Ikke fordi jeg er i nærheten av å være på nivå med Marks hva gjelder intellekt, men fordi så mange av de tingene han skriver om er ting jeg kjente meg igjen i og har tenkt mange ganger tidligere, og også til dels skrevet om på bloggen. 

Du kan lese Marks sine egne ord om sitt syn på markedet i hans jevnlige memoer som publiseres på Oaktree sin hjemmeside. Du finner disse via denne lenken.

tirsdag 13. januar 2015

Et budskap de fleste politikere bør ta til seg


I flere tidligere innlegg (bl.a. dette) har jeg omtalt politikeren Daniel Hannan som representerer det konservative partiet i Storbritannia i det europeiske parlamentet. Han er sjelden vare, og skiller seg ganske mye fra de fleste andre politikere. Det vil du skjønne når du ser hans budskap til sine kolleger i parlamentet. Hans klare tale er: bruk dine egne penger, ikke andres penger.

Et sitat fra den avdøde økonomen Murray Rothbard er i denne sammenheng passende:
“It is easy to be conspicuously 'compassionate' if others are being forced to pay the cost.”

Du kan følge Daniel Hannan på Twitter her. Hans hjemmeside er å finne her.

Charlene Chu med nye advarende ord om Kinas økonomi


For ett år siden skrev jeg et lengre innlegg om Charlene Chu fra Autonomous Research, som tidligere jobbet i Fitch Ratings og var en som tidlig satte fokus på bl.a. situasjonen i det såkalte skyggebankmarkedet i Kina og som uttalte seg meget kritisk om tilstanden i landets finansielle system. Det siste halvannet året har stadig flere i det tradisjonelle finansmiljøet og i media hatt et mer kritisk syn på Kinas økonomi, men før den tid var sjevøkonomer (sic) som Olav Chen (Storebrand), Harald Magnus Andreassen (Swedbank), Nordeas økonomer, Jan Ludvig Andreassen og flere i motsetning til undertegnede i stor grad meget positive til utsiktene i Kina. Tidene endrer seg, og nå er man faktisk annerledes enn konsensus dersom man er positiv til Kina. Slik er det; historien skrives på nytt for hver dag som går, og med sjevøkonomer som endrer mening raskere enn den jevne nordmann skifter sokker så går man fort fra å være motstrøm til plutselig å befinne seg blant konsensus og medstrøm.

I et nytt intervju med Bloomberg kommer Chu med sitt nåværende syn på situasjonen i Kina. Chu har ikke endret sitt syn siden i fjor på denne tiden, og sier nå bl.a. at "to be honest, we think that the situation is just continuing to worsen, we've got the biggest debt bubble that the world has ever seen, and credit is continuing to grow twice as fast as GDP in China, so I think a lot of people tend to be more positive on China and ultimately believe that the country can grow its way out of the problem, but mathematically that is impossible when something is twice as big as something else and growing twice as fast. So for us there is certainly issues with shadow banking and the health of banks, but on top of that what is really causing us to be so negative is the deterioration of the growth outlook..."

Fra Bloomberg:

En statssekretær med et godt livsråd


Under en konferanse om norsk industri i regi av DNB i dag kom statssekretær Jon Gunnar Pedersen med en uttalelse som er vel verdt å gjengi, og som er noe mange og enhver kan ha godt av å tenke litt over. Uttalelsen tok i utgangspunktet for seg hvordan rike velger å leve sine liv, men har i overført betydning også relevans for oss alle og enhver. Fra E24.no:
"Det viktige er å bruke rikdommen til å bli rikere, ikke å vise hvor rik du er."
Hvor mange av oss er det ikke som ofte er mer opptatt av å gi folk rundt oss et inntrykk av at vi er vellykket og velstående, snarere enn å være opptatt av hvordan vi virkelig innerst inne har det? Jeg vil tro vi er mange som tilhører denne gruppen med mennesker. Hva andre mener og tror om oss betyr veldig ofte mer enn hva vi selv føler og opplever. Slik jeg ser det er f.eks. Facebook-kulturen (i mangel av et bedre begrep) til dels en illustrasjon på dette. Veldig mange mennesker er mer opptatt av å legge ut bilder og statusoppdateringer for å vise andre hvor tilsynelatende fint og flott man har det istedenfor å virkelig nyte og verdsette sine øyeblikk.

Investorene Guy Spier og Mohnish Pabrai er to ihuga fans av Warren Buffett. I 2008 gikk de seirende ut av en auksjon som Buffett avholder hvert år hvor høystbydende vinner en lunsj med han. En av lærdommene begge disse investorene tok med seg fra denne lunsjen var nettopp det å være mer opptatt av hva man selv mener og står for enn hva andre forventer og tror om seg. De kaller det å leve etter sitt indre evalueringsskjema (engelsk: inner scorecard)

Her er Mohnish Pabrais lærdom, via abc7chicago.com:
Pabrai recalls: "He said, 'You can live your life in two ways: with an outer scorecard - in which you care what other people think, or you can live your life with an inner score card.' He asked, 'Would you prefer to be greatest lover in the world but known as the worst, or would you prefer to be the worst lover in the world, but be known as greatest?'

"Warren is completely and totally 'inner scorecard.' He doesn't care what other people think of many of his decisions and facets of his life. He does what he thinks is the right thing to do, even if, in the short term, it's unpopular.

"It's documented in books about him, but I sense that this inner-outer scorecard attribute is very important to him. It's an important trait he cares a lot about, and it has a huge impact on your life and how successful you are," Pabrai said.

Her er Guy Spiers lærdom, via marketwatch.com:
Perhaps the most profound lesson was the distinction that Buffett made between one’s “inner” and “outer” scorecard — and how he drove home for us how important it is to make decisions according to our inner scorecards.
This is another way of answering the question of whether we are truly marching to the beat of our own drummer. Buffett taught it by asking us the following question: “Would you like, publicly, to be considered as the best lover in the world, but privately know that you are the worst? Or, would you rather be considered publicly to be the worst lover in the world, when privately you know that you are the best?”
The answer was obvious the minute he said it, but I realized in the same moment how often I had done things because I was motivated by what others would think of me. Understanding that concept went right to the core of my own doubts and after that lunch, I was determined to listen more carefully to my inner scorecard. It was this distinction that made me realize that I needed to leave New York and helped me decide to move to Zurich. 



Det er vel lettere sagt enn gjort å leve etter sitt indre evalueringsskjema. Mange av oss er på sett og vis litt forfengelige og ganske opptatt av hva andre tror og mener om oss. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er noe galt i dette, og jeg skal iallefall ikke påstå at jeg alltid er flink til å høre på mitt indre evalueringsskjema, men vi er kanskje flere som til tider kan ha godt av å ta til oss rådene fra statssekretær Pedersen og investor Buffett: å leve mer i tråd med ens egne indre verdier istedenfor andres verdier.

fredag 9. januar 2015

Buffett og hans medelever om sin læremester Benjamin Graham


Her er en kort video hvor vi møter en av verdens mest anerkjente investorer Warren Buffet og hans tidligere medelever fra tiden som studenter under professor Benjamin Graham, og hvor de snakker om Graham. Graham var Buffetts mentor og læremester, og er en person Buffett snakker særdeles varmt om ofte. For meg var det her morsomt å se gamle videoklipp med Graham, og det er lett å se visse likhetstrekk mellom læremesteren og investormesteren.


Hvis du synes finans og investering er interessant, så vil jeg absolutt anbefale deg å lese Benjamin Grahams klassiske bok The Intelligent Investor om du ikke allerede har gjort det. Etter Buffetts utsagn er dette "by far the best book on investing ever written." Deler av den kan virke litt kjedelig, men enkelte kapitler er virkelig glimrende. Som eksempel kan nevnes side 204 og 205 om den bipolare Mr. Market, og som er noe alle bør lese og tenke over. Lærdommen er som følger:
"Basically, price fluctuations have only one significant meaning for the true investor. They provide him with an opportunity to buy wisely when prices fall sharply and sell wisely when they advance a great deal. At other times he will do better if he forgets about the stock market."
Les den som e-bok her. Om du heller skulle foretrekke den som lydbok kan du høre den under:

torsdag 8. januar 2015

Paul Singer om markedene og risiko i 2015


Her er et intervju med hedge fond-forvalteren Paul Singer, for mange mest kjent gjennom sitt fond Elliott Management Corporation sin strid med argentinske myndigheter om deres statsgjeld, fra en konferanse i regi av New York Times DealBook på tampen av 2014.

Han snakker bl.a. om den amerikanske sentralbanken og hvordan den fasiliterer en utvikling som tjener de rikeste i samfunnet, om hvordan de som sparer penger i banken diskrimineres gjennom lave renter, om striden med Argentina, om at enkelte pensjonsfond i USA (rent konkret CALPERS) trekker seg ut av hedge fond, om aktivist-investorer sin rolle i markedet, osv.

mandag 5. januar 2015

Hvor er troen på frie markeder sterkest?


Til tider føles det som om nordmenn blir mer og mer sosialistiske og mindre åpne for en fri økonomi. I dag kan vi f.eks. lese en overskrift på DN om at to av tre nordmenn vil betaler mer skatt for å sikre velferden (det de vel i praksis egentlig støtter er at flest mulig andre enn seg selv skal betale mer skatt for å sikre sin egen velferd). Den siste tiden har man også sett et parti som Arbeiderpartiet, som er tuftet på denne type tankegang, øke sin oppslutning i det norske folk betraktelig og opp til mellom 40% og 50% i enkelte meningsmålinger. Kanskje var Sveriges tidligere næringsminister Bjørn Rosengren inne på noe da han i 1999 uttalte at "Norge er den siste sovjetstat"? Men hvor finner man så andre tankeganger enn man ser i Norge? Vel, ironisk nok ser det ut til at vi må til det som rent offisielt faktisk er en kommunistisk ledet stat.

I en spørreundersøkelse utført av Pew Research Center spurte man spurte folk om deres holdning til påstanden om at flest folk kommer bedre ut av det i et system med frie markeder til tross for at noen mennesker er rike og noen fattige. Slike spørreundersøkelser gir ikke nødvendigvis et helt og holdent riktig bilde av hva folk mener, og er ofte sterkt påvirket av måten et spørsmål stilles på, men resultatet er uansett interessant.

De landene som var minst enig i påstanden var Spania, Hellas, Japan og Argentina. Blant landene som var mest enig i påstanden var Tyskland, USA, Bangladesh, Ghana, Kenya og Sør Korea. Så hvor var enigheten aller størst? Jo, i Den sosialistiske republikk Vietnam, en ettpartistat som styres av et kommunistparti!

lørdag 3. januar 2015

Nærmere en revisjon av den amerikanske sentralbanken


Hva er vel bedre enn å starte det nye året med en gladsak? For tre måneder siden skrev jeg et innlegg om et lovforslag i USA om å revidere den amerikanske sentralbanken. Dette er ikke noe du leser om i tradisjonell finansmedia, men det kan du snart komme til å gjøre, for nå har det jeg sa kunne komme til å skje rykket mye nærmere akkurat i tråd med hva jeg predikerte.

Som jeg skrev i innlegget Revisjon av den amerikanske sentralbanken så har lovforslaget ved tidligere anledning blitt vedtatt med klar margin i representantenes hus i kongressen. Kongressen har de siste årene vært under kontroll av republikanerne, og blant disse er støtten sterkere enn hos demokratene. Problemet har vært at den andre delen av kongressen, senatet, som inntil nå har vært under kontroll av demokratene og deres majoritetsleder Harry Reid, har nektet å ta lovforslaget opp til avstemming.

Mitt poeng i mitt forrige innlegg om dette var at det var klare indikasjoner på at republikanerne ville vinne majoriteten av senatet i senatorvalget som foregikk på slutten av 2014. Dette tilsa at en avstemming om revisjon av den amerikanske sentralbanken ville ha større sjanse for å tas opp i senatet.

Et annet og nesten like viktig poeng, og som jeg også har skrevet om tidligere, er at mannen som har forsøkt å få lovforslaget til avstemming i senatet heter Rand Paul og er sønnen til politikeren som opprinnelig gjorde dette lovforslaget til sin kjernesak, nemlig Ron Paul. Hva har Rand Paul gjort de siste årene? Jo, han har helt klart tenkt taktikk frem mot presidentvalget i 2016 og har åpenbart inngått en slags allianse med den republikanske senatoren Mitch McConnell. Hvem var McConnell? Jo, han var minoritetsleder for republikanerne i senatet. Hvem er McConnell nå? Jo, republikanerne vant i fjor flertallet i senatet, og han er nå flertallsleder for republikanerne i senatet. Og hva tror du McConnell gjør som flertallsleder i senatet og som Rand Pauls allierte? Jo, han vil støtte Pauls lovforslag om en revisjon av den amerikanske sentralbanken. (Og som jeg har skrevet om tidligere vil han slik jeg ser det komme til å være en sterk støttespiller for Rand Paul i det jeg tror kommer til å bli Pauls presidentkampanje frem mot 2016.)

Fra Washington Post:

Congress poised in 2015 to order audit of Federal Reserve long sought by Ron Paul

Rand Paul takes up father’s cause; Janet Yellen opposed to stricter oversight
After years of being blocked by Democratic leader Harry Reid, the Senate will finally get a chance next year to vote on legislation to force a broad audit of the Federal Reserve’s decision-making.
Once championed in Congress by former Rep. Ron Paul, the push to force the country’s central bank to undergo a full audit has been picked up by his son, Sen. Rand Paul, and others, and has the backing of the leader of the new Republican majority, Sen. Mitch McConnell, Kentucky Republican, whose office says the legislation will earn a floor vote.
Du kan være helt sikkert på at sentralbanken vil stritte i mot dette med alle krefter den har. Janet Yellen sier
Chairwoman Janet L. Yellen said earlier this month the Fed remains opposed to stricter oversight of its monetary policy decisions, and Reuters reported she and other Fed officials are lobbying Capitol Hill to drop the audit push.
Senator Rand Paul har i følge sin talsperson til hensikt å fremme lovforslaget i senatet så raskt som mulig:
Sergio Gor, a spokesman for Sen. Paul, the former congressman’s son and current Kentucky senator, said they’ll make sure the bill is available for the new Congress.
“It will be among the first pieces of legislation to be introduced as soon as the new Congress convenes in January,” Mr. Gor said. “Transparency at the Federal Reserve remains a top priority for Senator Rand Paul.”
Hadde de vært i live, så kan du være sikker på at også Paul Warburg, Henry P. Davison, Benjamin Strong, Nelson Aldrich, Charles D. Norton, A. Piatt Andrew og Frank A. Vanderlip ville støttet Janet Yellen i sin motstand mot dette lovforslaget. Mennene som på Jekyll Island i 1910 vegne av det New York-dominerte amerikanske bankvesenet la grunnlaget for den amerikanske sentralbankens opprettelse for 101 år siden gjennomførte en av tidenes suksessfulle operasjoner da de mot deler av folkets vilje klarte å trumfe gjennom The Federal Reserve Act. Akkurat som nåværende sentralbanksjef Yellen stritter i mot et slikt lovforslag, så ville heller ikke de likt at den folkevalgte kongressen skulle stikke sin nese i hva de holdt på med. Ingen kartellvirksomhet liker vel å utsettes for revisjoner og kritiske undersøkelser.

Mitt syn er kjent fra før. Det bør åpnes opp for fri konkurranse for pengeproduksjon. Jeg minner om at godt over 90% av alle norske kroner i omløp er produsert av bankene, og resten er produsert av sentralbanken. Denne eneretten på pengeproduksjon bør tas vekk fra bankvesenet og Norges Bank for å sikre et bedre finansielt rammeverk og en sunnere og mer kriseresistent økonomi i landet. Under dekke av å sikre finansiell stabilitet til gunst for hele befolkningen fasiliterer sentralbanken en kontinuerlig pengeproduksjon i bankvesenet, som sikrer de store bankenes videre eksistens og profitt, men som samtidig vanner ut kjøpekraften for pengene som Ola og Kari Nordmann fra før av har på sine bankkontoer. I tillegg er det mitt syn at man aldeles ikke har blitt sikret finansiell stabilitet, slik hensikten var og er, og at man ved kun å bruke norske kroner er sårbar hvis tilliten til den norske kronen på et tidspunkt skulle svekkes kraftig.


De negative konsekvensene av den moderne pengepolitikken er for det norske folk og økonomi alt for store til at dette ikke bør diskuteres, men likevel finner du ikke en eneste politiker som evner eller våger å gjøre det. Kompetansen er utilstrekkelig, viljen mangler, og motet er ikke-eksisterende. Med dette kinderegget av handikap skal det en del til før vi i Norge får se diskusjoner på lik linje med hva man er i ferd med å se i USA. Ikke før tilstrekkelig mange borgere får opp øynene for temaet vil dette kunne skje, og dit er det langt igjen. Spesielt når det norske folk med årene har blitt så nedsyltet i gjeld som det har blitt, og alle ser seg best tjent med en sentralbank som kan bidra til å holde lånerentene deres kunstig lave. Nei, man får ta tiden til hjelp og la sentralbankene sakte men sikkert fortsette sin selvdestruktive adferd. Den økonomiske tyngdekraften vil etter langt om lenge måtte slå inn og legge grobunn for at flere åpner øynene for en av kimene til de økonomiske utfordringene mange samfunn står overfor: sentralbankene.