Boom Bust

Boom Bust

onsdag 27. november 2013

Hvordan vesten gikk konkurs

I den første av to episoder tar BBC dokumentaren How The West Went Bust for seg den pågående økonomiske depresjonen i Storbritannia (ja, store deler av vesten er slik jeg ser det i en slags depresjon nå, fiffig maskert under et slør av prisinflasjon og av politikere og økonomer som lever i sin lavrenteelskende drømmeverden hvor de bedrar seg selv, sine velgere og sine tilhørere), hvorfor mange vestlige land havnet i en krise, og hva de nå står overfor. Du vil nok se at mye av det som her sies om Storbritannia også kan sies om Norge og andre land.


Her er noen refleksjoner jeg gjør meg etter å ha sett dokumentaren. Slik jeg ser det, så er det slik at over tid, så fungerer det sånn at som man produserer kan man konsumere, og i den vestlige verden har produksjonen i en årrekke sakte men sikkert erodert. Se på det på denne måten: sitter du på en øde øy sammen med en annen person, og denne personen har fisk til overs som du vil ha, så må du - gitt at personen ikke er i det gavmilde hjørnet og vil gi deg sin fisk - gi i bytte en vare eller tjeneste som betaling for fisken. Det siste alternativet er å sitte på rumpen, men heller snakke til deg fisken mot å love å gi en motytelse på et senere tidspunkt. Du setter deg med andre ord i gjeld. Slik gjeld kan du akkumulere helt til dine lovnader mister troverdighet. På et eller annet tidspunkt vil din manglende evne til å produsere varer eller tjenester som betaling for ditt konsum gi seg utslag i at du ikke får tilgang på mer fisk. Deler av den vestlige verden - både stater og enkeltindivider - har nå i en årrekke lovet å gjøre opp for seg på et senere tidspunkt. Gildet har ført til et konsum som ikke svarer til hva man har ytet tilbake.


Den store gjeldsveksten hos borgere og stater er så klart ikke tilfeldig. Årsakene kan nok være så mangt, men en av de er slik jeg ser det det evige jaget fra politikere, økonomer og folk flest, om stadig lavere renter og lettere tilgang på penger (bankkreditt.) Den lave prisen på penger har ført til at stadig færre sparer, og flere låner. Når jeg snakker med den eldre garde i dag, så har de en ganske annen innstilling til gjeld og sparing enn deres etterkommere. De eldre var mer opptatt av sparing enn de unge er i dag. Så hva er kimen til denne endrede adferden? Tre frem, elefanten i rommet: sentralbankene. I boken The Creature From Jekyll Island skrives det godt:
"between 1900 and 1910, seventy per cent of the funding for American corporate growth was generated internally, making industry increasingly independent of the banks. Even the federal government was becoming thrifty. It had a growing stockpile of gold, was systematically redeeming the Greenbacks—which had been issued during the Civil War—and was rapidly reducing the national debt. Here was another trend that had to be halted. What the bankers wanted—and what many businessmen wanted also—was to intervene in the free market and tip the balance of interest rates downward, to favor debt over thrift. To accomplish this, the money supply simply had to be disconnected from gold and made more plentiful or, as they described it, more elastic."
Så hvem er disse "bankers"? Jo, det er de som fikk grunnlagt USA sin sentralbank, herunder bl.a. de mektigste mennene i New York og USA på den tiden. I likhet med slik banksjefer i Norge i dag ved enhver anledning argumenterer for at bankene har en livsviktig rolle for norsk økonomi, at de er viktig for å stimulere til vekst i næringslivet og at de må ha mildere kapitalkrav for å kunne gi tilstrekkelig lån til norske husholdninger og bedrifter, så var dette også påskuddet for New Yorks bankmenn for noe over hundre år siden da de argumenterte for at en sentralbank måtte etableres. Igjen, fra boken:
Most of Warburg's writing and lecturing on this topic was eyewash for the public. To cover the fact that a central bank is merely a cartel which has been legalized, its proponents had to lay down a thick smoke screen of technical jargon focusing always on how it would supposedly benefit commerce, the public, and the nation; how it would lower interest rates, provide funding for needed industrial projects, and prevent panics in the economy. There was not the slightest glimmer that, underneath it all, was a master plan which was designed from top to bottom to serve private interests at the expense of the public.
Den tidligere amerikanske politikeren Ron Paul, har sagt noe sånn som at ingen hær er sterkere enn en ide hvis tid har kommet. En ide, som sprer seg blant folk, kan trenge gjennom mur og stål, og endre verden. Slik var det muligens også for sentralbanken i USA. Harold Kellock, forfatteren av biografien til en av hovedmennene bak sentralbanken - Paul Warburg - skrev i biografien Warburg The Revolutionist følgende:
Paul M. Warburg is probably the mildest-mannered man that ever personally conducted a revolution. It was a bloodless revolution: he did not attempt to rouse the populace to arms. He stepped forth armed simply with an idea. And he conquered. That's the amazing thing. A shy, sensitive man, he imposed his idea on a nation of a hundred million people.
Heldigvis vil nok den ukritiske holdningen til sentralbanker og bankenes lovgitte enerett på å produsere penger ut av løse luften med tid og stunder forsvinne i stadig flere hoder rundt omkring. Så lenge disse institusjonene fortsetter med dagens praksis så kan jeg nesten ikke skjønne noe annet. Men, kanskje det bare rett og slett er meg som ikke skjønner noe som helst. Vi ser alle verden på forskjellige måter, og hvem er vel jeg til å si at jeg sitter med fasit.

6 kommentarer:

  1. Synes du har mer logiske resonnementer enn jeg får i noen som helst nyhetskanaler, så hold gjerne dampen oppe for min del!

    SvarSlett
  2. Pengekursene er under stramme tøyler av staten (har glemt hva det heter), slik for å unngå nye tulipanpris-inflasjoner og børskrakk. (derfor er det ikke full frihet på markedstyring av valuta) , det virker litt som om du fremhever det som en negativhet?
    Jeg er glad at pengevalutaen er statlig regulert, det stabiliserer valutakursen.

    Slik som det er, lønner det seg for bankene at folk flest setter seg i gjeld til dem, med påløpende renter, og bankene spekulerer med de pengene de har til låns. Dette kunne forbys eller reguleres, dvs et mer etiskt bankvirksomhet med lavere fortjeneste for eiere pluss ANSVARKRAV til bankene ved gjeldsetting, jeg misliker sterkt at staten gir bankene pengenstøtte hvis de har vært uansvarlige.
    Det kapitaliske systemet har sine begrensinger, men hva er alternativet?
    Og hvorfor må inflasjon være et tegn på "fremgang"?

    Jeg kommer iallefall til å sette meg i et helvetes masse gjeld om noen år, men forskjellen mellom meg og de bankfolkene er at jeg har et personlig ansvar/riskio i å kunne styre mine utgifter/gjeld, og følge med slik at jeg ikke går konkurs - ikke la gjelda dra meg nedi.

    VISA/bankkortene kunne like gjerne gått utenom bankene, de tjener veldig stort på disse transkaksjonene, og siden omtrent "alle" betaler for det er det bedre å la det være gratis eller selvkost-pris, ikke markedspris.

    Folk flest gidder ikke å spare: inntekt = utgift + gjeld , så budsjettet går i null hver mnd.
    .

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skjønner ikke hvor du har argumentasjonen i ditt første avsnitt fra. Bildet er så mye mer sammensatt enn det. Hovedgrunnen (slik jeg ser det) til at statene har stramme tøyler på penger er at det gir de nær absolutt mulighet til å styre og stelle med økonomi og samfunn som de vil. Så skaper dette dessverre masse problemer, hvoretter politikerne så klart gir skylden på "det frie markedet."

      Spør borgerne i Venezuela om de synes det er bra at pengene deres er statlig regulert, og om dette "stabiliserer valutakursen." Jeg tror de vil bli forbannet på deg bare for at du stiller spørsmålet.

      Slett
    2. Takk for svar. Enig, det er et kompleks bilde, og jeg har langt i fra full oversikt på dette emnet. Vedr. fri markedsregulering, se på eksemplene til børskursen til diverse firmaer, jeg vil ikke at pengekursene eller rentene skal endre seg så mye.
      Moderasjon er tingen, det gir et forutsigbart mønster.

      Jeg syntes iallefall at det er interessant å se inflasjonen så dypt integrert i økonomisk vekst, jeg skulle ønske at landene kunne vært mer bevisse på å redusere inflasjonen/konsumprisindeksen, da hadde ikke folk trengt å streike for å få lønnsvekst, og det kunne hatt fungert som en demper mot firmaene som er for aggressive med å redusere kvaliteten og øke prisene.

      Mye av problemene kommer av at de som regulerer penger ikke har et personlig ansvar for pengene eller økonomien de påvirker, de er ikke interessert i å fremsette lovforslager hvis det fører til at de mister jobben eller friheten.

      Venezuela-spørsmålet virker spissfindig, og jeg kjenner ikke detaljene, men det virker som om det er korrupsjon eller et personlig ønske av politikere/staten å tjene mest mulig penger på bekostning av innbyggere?
      Sett det i kontrast mot Norge, hva er da svakhetene her?

      Slett