Boom Bust

Boom Bust

mandag 4. mars 2013

Kinas eiendomsboble og kommende krakk

"If trouble comes in threes, then what will be the next global market to melt down after the US and Europe. Some are looking nervously at China." Slik innleder Lesley Stahl en reportasje i 60 Minutes hvor de tar for seg det glohete boligmarkedet i Kina. Hvis du har lest The Boom Bust en stund, så er dette gammelt nytt for deg. F.eks. skrev jeg om Kins spøkelsesbyer i mai i fjor. Jeg har lenge ment at Kina er på vei mot en stor krise. Kina er i mine øyne en ulykke som venter på å skje.


Noen forståsegpåere, som Olav Chen og Harald Magnus Andreassen, tror Kina skal vokse inn i himmelen med svært høy BNP-vekst hvert år framover. Som Andreassen skrev på omslaget på en bok som heter Kinas Økonomi som ble gitt ut i fjor: "Kinas økonomi er ingen boble. Tvert imot. Kina har de beste mulighetene for å vokse raskt også de neste tiår." Chen skrev: "Økt privat konsum i Kina vil få konsekvenser av global karakter som de fleste i dag ikke helt forstår eller innser konsekvensene av ennå." Det har du helt rett i Chen! Konsekvensene blir krakk! Watch out below!

Mange tror det trykkes masse penger i USA og vesten, men få innser at Kina er verdens største pengetrykker. Som jeg skrev om i fjor høst, så har Kina stått for ca. 45% av økningen i pengemengden i verdens store økonomier siden 2007! Det har blitt pumpet masse utenlandsk kapital inn i Kina. Sentralbanken har måttet trykke masse penger for å ta i mot dette. I tillegg har kommunistpartiet påtvunget de statlige bankene å låne ut enorme mengder penger til alle mulige patetiske og ulønnsomme prosjekter. Disse feilinvesteringene har slått ut i broer som kollapser, enorme spøkelsesbyer, brede motorveier uten trafikk, gigantiske kjøpesentre uten en eneste kunde , osv. Se på følgende interessante graf fra Marc Faber og gloomboomdoom.com som illustrerer hvordan gjeldsveksten har drevet den siste tids vekst i Kina:


En annen ting som har skjedd er at rentene i bankene i Kina har vært så lave, under prisinflasjonen, at folk har prøvd å plassere pengene sine i andre ting enn banken. Da har boligmarkedet blitt et populært investeringsmål. I tillegg har mange industriselskaper tatt opp masse gjeld, gjennom bl.a. banker og såkalte WMP (Wealth Management Products - tenk subprime CDO'er så skjønner du litt av tegninga), men istedenfor å utvide produksjonen sin (som var ulønnsom fra før av), så har de plasser pengene i eiendomsmarkedet.

Kinesiske ledere er manisk opptatte av å holde folk i arbeid slik at det ikke skal bli opptøyer pga. misnøye. Dette har jeg hørt og lest fra flere kilder. De holder ulønnsomme prosjekter og fabrikker i gang kun for å holde folk i arbeid. Akkurat dette gjør meg litt var for at Kina under en krise kan komme til å prøve å rette fokuset på eksterne ting, for å ta folkets raseri bort fra seg selv. Ingenting er som en felles fiende under en krise. I mitt hode er det ikke utenkelig at Japan eller andre naboland kan måtte ta denne støyten. Håper jeg tar feil.

Kina kommer til å krakke. Jeg kan ikke skjønne annet. Når det skjer er umulig å si. Siden finanskrisen har Kina forsøkt å hindre det uunngåelige gjennom å trykker mer penger. Dette kan ikke skje i det uendelige. Hvis du har lest noe fra den østerrikske skole så er du kanskje enig i at dette minner om en klassisk austrian business cycle. Resultatet må bli en bust, eller stor prisinflasjon etterfulgt av en bust. Kina er The Boom - og snart The Bust. The Boom Bust. For å bruke Ludwig von Mises sine ord:
"There is no means of avoiding a final collapse of a boom brought about by credit expansion. The alternative is only whether the crisis should come sooner as a result of a voluntary abandonment of further credit expansion, or later as a final and total catastrophe of the currency system involved."

4 kommentarer:

  1. Hei Boom Bust,
    DN skriver om "seniorlån". Dette var helt nytt for meg, og for å værlig skjønner jeg ikke så mye av konseptet. Greit nok, det er vel slik at de som har nedbetalt bolig kan ta opp lån med sikkerhet i boligen. Slik får de cash til forbruk, mens banken kan i verste fall selge boligen dersom lånet misligholdes. Vinn-vinn.

    Men det er noe som "lukter" ... jeg klarer ikke helt å sette fingeren min på det, men blir det ikke til syvende og sist noen som må tape? På kort sikt inflajon? På lenger sikt stort tilbud av boliger med påfølgende boligprisfall?

    http://www.dn.no/privatokonomi/article2575453.ece

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei,

      Jeg var heller ikke kjent med "seniorlån", men det ser da vitterlig ut som nok en avart av typen "bruke-huset-som-kredittkort". Man setter huset i pant og låner opp basert på markedsverdien på huset. Når man dør tar banken huset og selger det for å dekke inn sitt utlån.

      Dette betyr med andre ord at arvingene ikke kan dra nytte av foreldrenes oppsparte midler/bolig"formue". Det ser således ut til å være nok et steg på veien mot å makse ut rammene for hvor mye vårt samfunn kan låne på en gang.

      Ser man noen steg framover betyr jo dette at arvingene ikke kan bruke sine foreldres formue når de selv skal kjøpe bolig, og arvingenes kjøpekraft av varer og tjenester og mulighet til å kjøpe dyre boliger reduseres da.

      Slett
    2. Hmm. seniorlån gir meg blandede følelser.

      På den ene side er det et veldig smart produkt. Hva er vitsen med å sitte på en millionformue, som jo et nedbetalt hus faktisk er, når man dør? Har man et nedbetalt hus til 4 mill kan man jo feks konsumere 3 mill ekstra de neste tiårene frem til man dør og fremdeles gi en arv på netto én mill.

      På den annen side er vel under-konsum over mange generasjon som har ført til at Skandinavia er så rikt i dag? (Såvel som at vi er blitt skånet for krig og kommunisme). Om dagens eldre (og unge) konsumerer over evne (som de faktisk gjør med høyt låneopptak) blir det jo mindre ressurser til investeringer (både for private bedrifter og offentlig veibygging m.m.). Sant?

      Slett
    3. Et beslektet emne jeg har forundret meg over er hvor meningsløst det kan være å eie kontra leie. Her er et talleksempel (jeg har ikke så god oversikt over faktiske priser, men den illusterer poenget)

      Du tilbys å kjøpe eller leie i Oslo. Leien er 12.000 kr/mnd.
      Evt kan du kjøpe for 3.000.000 kr.
      Den årlige leien utgør 4.8% av markedsverdien, mens renten på lånet er rekordlave 3% eller ca 2,2% etter skatt. Lånefinansiert kjøp er altså billigere i.o.m at renteutgiftene kun utgjør 5400 kr/mnd etter skattefradrag.

      Men man må jo også betale tilbake 3.000.000 kr. Over tjue år utgjør dette 12.500 kr hver eneste måned - altså mer enn man ville betalt i leie. I tillegg kommer renter, oppussingskostnader og avgifter.

      Hvorfor likevel kjøpe?
      1. Jeg har benyttet urealistiske tall. Det er enda dyrere å leie?
      2a. Man gambler på å kunne selge igjen med gevinst.
      2b. Man forventer kraftig inflasjon, inkludert lønnsoppgang, slik at lånet reelt minsker.
      3. Om tjue år, når nedbetalt, planlegger man å ta opp et seniorlån.
      4. Annet som jeg ikke har skjønt?

      Slett