Boom Bust

Boom Bust

torsdag 31. mai 2012

Oh Mother F***** - OMF!

Big news. Dette vil nok ikke nevnes med særlig store fonter i norsk media - men tro meg, dette kan være av stor viktighet for Norge og alle som har planer om å låne penger til boliglån eller hva som helst annet fra en norsk bank.
Moody's downgrades Danish financial institutions, outlooks stable for most banks, negative for specialist lenders
Så, Moody's nedgraderer danske finansinstitusjoner. Og hva er en vesentlig årsak til nedgraderingen? OMF'er! Les utklippene under:




Hva har jeg og en annen snakket om i det siste? Jo, OMF'enes rolle i det norske markedet! (Les her og her, og i tillegg relaterte innlegg her og her.) Moody's lider nok likevel av en splittet personlighet, for om DNB sa de nylig følgende positive ting om OMF'er:
Moody's believes that the rapidly developing Norwegian covered bond market has the potential to provide a funding source that is typically less confidence sensitive than other wholesale market sources.
Moody's also considers house prices in Norway to be somewhat inflated and notes a possible decrease in house prices would add to the need for provisions by reducing the value of loan collateral.
Jeg har tidligere sagt at jeg frykter at en dag vil DNB igjen nasjonaliseres og ta enormt med skattepenger fra lommene våre. Moody's ser det samme, men lar DNB slippe billigere unna ratingnedgraderingen nettopp på grunn av dette:
Moody's notes that several mitigating issues have limited the magnitude of today's downgrade. Specifically, Moody's recognises the banks' relatively resilient asset quality and profitability metrics, partly reflecting its more stable domestic economic environment, its increased capital and liquidity buffers, as well as our assessment of a very high probability of systemic support. 

Hva sier Moody's om danske husholdningers gjeldssituasjon? Vel, les utklippet under. Er ikke dette er som å lese en beskrivelse av norske husholdninger?


Sammenlignbare tall fra Norge er ca. 120% for gjeld ift. BNP og ca. 200% for gjeld ift. brutto inntekt. Mindre enn Danmark, men likevel store tall.

Jeg gjentar mitt budskap fra et tidligere innlegg jeg skrev:
Hold et våkent øye med OMF'ene framover. De har vært kritiske for finansieringen av norske boliglån og boligprisenes ferd oppover, og vil slik jeg ser det være like kritiske for at prisene en dag faller.
Og så kan man kanskje spørre seg om ikke noen salgsopsjoner på visse norske banker er på sin plass...


mandag 28. mai 2012

En sykkeltur i en av kinas viktigste provinser - spøkelsesbyer og interessante betraktninger


Det er vel for de som har lest bloggen min og fulgt litt med på min Facebook-side etterhvert blitt ganske åpenbart hva jeg mener om den kinesiske økonomien. Jeg legger ikke skjul på at det er enorme vekstmuligheter i Kina i tiårene framover, og at Kina på sikt vil vokse seg mye større enn de er i dag, men jeg tror landet har enormt mye større og tyngre utfordringer foran seg enn det de fleste forståsegpåere tror. Jeg tror for eksempel at veksten i Kinas økonomi skal settes kraftig på prøve de nærmeste årene.

I dag kom jeg over e
n fin mini-dokumentar (video lenger ned i dette innlegget) fra et par som i en uke syklet gjennom den kinesiske provinsen Shandong. Shandong er en av de "rikeste" provinsene i Kina, og har nesten 100 millioner innbyggere.

Denne provinsen utgjør ca. 10% av Kinas BNP, og er den tredje største provinsen målt i BNP. Fixed asset investments utgjorde ca. 42% av BNP pr. Q1 2012. Eiendomsinvesteringer, som er en del av fixed asset investments, utgjorde visstnok ca. 8% av BNP på samme tid. Ta forresten alltid slike tall med en klype salt - de kommer fra de kinesiske myndighetene.


Her er mini-dokumentaren:


Mot slutten av videoen ser man enorme mengder boligprosjekter, og tomme leilighetskomplekser. Som det sies: "The town got a new party secretary a few years ago, who was anxious to show how much GDP growth he could spark. So he met his targets the best way he knew how - by demolishing old houses and selling the land to real estate developers. In a country where inflation is higher than interest rates, housing is seen by many as the best investment." 
Og noen mener fortsatt at denne måten å styre økonomien på er bærekraftig? Planøkonomi fungerer? Et sentralstyrt land med en liten gruppe mennesker som skal avgjøre hva hver landsdel skal gjøre er det som skaper mest mulig bærekraftig vekst og velstandsøkning? Come on, give me a break!

I lørdagens DN var det et portrett av Olav Chen som var på tur i Shanghai for å "
høre buzzwords om hva folk snakker om, hva de har fått beskjed om av sentrale myndigheter". Chen sa at "det er lurt å lytte til myndighetene, for det de sier er ofte slik det blir". Chen drar altså til det som ifølge DN er Kinas svar på New York, for å danne seg et bilde av hva som egentlig skjer i Kina. For det første så tror jeg ikke en av de mest utviklede byene i landet gir et bilde av hvordan det virkelig står til i landets økonomi. For det andre kan det ut ifra blogger jeg leser virke som om den jevne kineser ikke ser på Shanghai som Kinas svar på New York.

Etter å ha googlet etter mer informasjon om Shandong kom j
eg over informasjon om et område i denne provinsen som heter Linyi. Linyi er visstnok det største området i Shandong, både i form av areal og populasjon, med ca. 10 mill. innbyggere.


Dette området er visstnok også sterkt preget av enorme eiendomsprosjekter og folketomme leilighetskomplekser. Det øverste bildet i dette innlegget har jeg klippet ut fra Google Maps, og er fra Linyi. Legg merke til de folketomme gatene rundt leilighetskompleksene. Under er et bilde fra den nordøstlige elvebredden av elven Benge, som ligger ved Linyi.


Som det fremkommer av en blogg jeg kom over, så er utviklignen av disse leilighetskompleksene/spøkelsesbyene big business for de lokale styresmaktene. Bloggen tilhører en jurist som underviste amerikansk forretningsjus for universitetsstudenter i Linyi. De lokale styresmaktene selger altså landområder til eiendomsutviklere og drar inn store summer på dette.


Som jeg har nevnt tidligere er ikke disse nye leilighetene noe vanlige kinesere har råd til. Dette bekreftes av en samtale bloggeren hadde med de lokale i Linyi:


For de lokale styresmaktene byr det på store problemer hvis salg av tomter stopper opp. Dette er penger de er avhengige av. Synd for de da at dette nå er i ferd med å skje:


Hva synes folk i Kina om at myndighetene selger unna tomter? Vel, som man kunne se av mini-dokumentaren er det en og annen som nekter å føye seg etter myndighetenes ekspropriasjon. Noen steder, som i landsbyen Wukan i det sør-østlige Kina, har dette også ført til masseopprør blant innbyggerne. Det er åpenbart at kineserne ikke er veldig fornøyd med tingenes tilstand. Som sagt før, det ulmer under overflaten i Kina.

Kilde: NPR.org

Som Olav Chen sier i lørdagens DN, "det nytter ikke å analysere Kina med et vestlig rammeverk, det blir håpløst å bare sitte ved skrivebordet i Oslo og lese". For meg høres det ut som tankegangen man hadde under dot.com-boblen. Da kunne man ikke legge til grunn vanlige verdsettelsesmodeller eller tradisjonelle analysemetoder. Det var en ny økonomi, en ny verden, en ny måte å skape vekst på. This time is different!

Videre sier Chen at "det gjelder å gjøre folk trygge på at staten står klar hvis noe skulle skje. Men det klarer ikke Kina i løpet av fem år. Kanskje ti, eller mer. Og er sparebehovet mindre, så kan man konsumere mer. Dette er nå myndighetenes kongstanke". Chen er altså av den tro at det er om å gjøre å kutte ned på sparing og begynne å bruke mer og mer penger, og overlate til staten å tilby velferdstjenester slik at folk ikke skal tenke på slikt selv. Ja, spør innbyggerne i Hellas om dette fungerer bra. Der har de vendt seg til å motta gratis medisiner fra staten, noe som nå viser seg å være som å tro på julenissen.

Hvordan vil en virkelig hard landing i Kina kunne se ut? Vel, la oss se på hva som vil kunne skje med BNP hvis investeringer faller med 10%, og det er nullvekst i andre deler av økonomien:


Ooops...BNP fall på 5%...

Jeg har forresten fått svar fra Chen på min forespørsel om veddemål. Han var ikke interessert i å inngå veddemål med noen med anonym e-postadresse (som meg). Jeg vurderte sende en ny e-post fra min private e-post, men det ville nok blitt litt åpenbart hvem Boom Bust egentlig er da, hvilket jeg ikke er spesielt lysten på å tilkjennegi. Jeg får heller avslutte med å oppfordre alle andre som tror Kina vil vokse med mindre enn 7% i 2013 om å henvende seg til Chen dersom de ønsker å sette noen penger på sitt syn. Jeg kan så klart ta fullstendig feil i mine tanker om den økonomiske utviklingen i Kina de kommende årene, men jeg klarer ikke med min villeste fantasi å se hvordan slik politikk og planøkonomi skal fungere på sikt. Ja, på kort sikt kan man nok få til litt av hvert, men over tid gjelder til syvende og sist tyngdekraften og de realøkonomiske lover.  Sånn sett så kan det så klart hende at Kina klarer å bloddope økonomien sin også i 2013. Men hvis jeg har rett, så kan man se langt etter at Kina skal "redde verden" med sin sterke BNP-vekst framover.

lørdag 26. mai 2012

Hva driver boligprisene opp? En videre titt på OMF'enes betydning for de norske boligprisene


Alle snakker om at mangel på boliger driver prisene oppover. Vel, ja, det har man nok forsåvidt også rett i på sett og vis. Likevel glemmer man her 50% av årsaksforklaringen, nettopp etterspørselssiden. Når jeg sier etterspørselssiden så mener jeg ikke antall innbyggere i en by eller et land. Å bruke et slikt argument for å si at etterspørselen etter eiendom bare blir større og større er litt som å si at det alltid må selges mer og mer sko og biler fordi vi stadig blir flere mennesker på jorden.

Det man må se på slik jeg ser det er etterspørselen målt i betalingsevne, altså tilgangen på penger og evnen/viljen til å bruke disse pengene på eiendom. Hvor kommer pengene fra, og hvorfor byr folk stadig mer for eiendom?

SSBs beregninger av gjennomsnittlige boligpriser i Skandinavia siden 1992 viser følgende:


Den årlige prisveksten for boliger i Norge var per 1. kvartal 2012 på 6,3%. 


Lønnsveksten for en gjennomsnittlig årslønn i Norge var 4,3% i 2011. Sistnevnte er et høyt tall, men forsvarer ikke prisveksten for boliger. Hvor kommer da pengene fra?

Som nevnt på bloggen tirsdag 22. mai har veksten i obligasjonsutstedelser i boligkredittforetak vært meget stor de siste årene:
"Norske boligkredittforetak økte sine obligasjonsutstedelser fra NOK 500 mrd. per 2Q2010 til NOK 630 mrd. per 2Q2011."
Hvor kom utlånsveksten i 2011 fra? Vel, la oss se hva SSB sier.


Samlet årlig utlånsvekst var per utgangen av februar 2012 altså på 7,5%. Tradisjonelle utlån fra banker var 1,4%, mens kredittforetakenes utlån var 18,7%. Det formelig renner penger ut fra boligkredittforetakene og inn i norske boligkjøperes lommer. Hvor kommer pengene fra? Jo, investorer som jakter høy og "risikofri" avkastning. OMF'er kjøpes i stor grad av forsikringsselskaper og pensjonsfond.

Likhetstegnene med salget av CDO'er basert på amerikanske boliger i tiden før finanskrisen er sånn sett slående. Jeg sier ikke at de norske eiendommene er like råtne som subprime, at produktene er identiske, eller at det er like svak kredittsjekk av lånetakerne hos utlånerne, men jeg bare retter oppmerksomheten mot visse likhetstrekk i holdningen til produktene.

For en illustrasjon hvor mange boliger som i løpet av ett år finansieres gjennom boligkredittforetakene så gjengir jeg det jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg av 22. mai:
"På ett år så har altså boligkredittforetakene finansiert NOK 130 mrd. av norske boliglån. Dette tilsvarer 65 000 norske boliger med en snittpris på 2 millioner."
Fra 1995 til 2011 har bankinnskudd gått fra å finansiere ca. 70% av bankenes utlån til å finansiere bare ca. 30% av utlånene. Nordmenn har relativt sett sluttet å spare penger, og bankene har bloddopet norske boligkjøpere med kreditt hentet fra andre kilder. Kildene er da pengemarkedet og boligkredittforetakene.


Hvis noen tror norske banker, og spesielt DNB, er små aktører i OMF-markedet, så tro om igjen:

Kilde: Bloomberg.


OMF'er har vært en ekstremt viktig fnansieringskilde for norske og europeiske banker siden finanskrisen, da OMF'ene virkelig begynte å vokse i omfang.


Eiendom i Norge og Europa vil ikke i evig tid være attraktivt for norske og utenlandske investorer. Investorer er flokkdyr, verre enn sauer, og denne kredittkilden kan svinne hen på kun få dager hvis investorene mister tilliten til markedet og de underliggende verdiene i obligasjonene som boligkredittforetakene utsteder ("OMF'er"). Prisen boligkredittforetakene får for sine OMF'er vil være avgjørende for hvor billig bankene kan låne ut penger til norske boligkjøpere. Hvis kjøpere av OMF'er i stor grad forsvinner fra markedet så vil utlånsrentene til norske lånetakere sannsynligvis måtte justeres oppover.

Når markedene begynner å vakle vil ikke OMF'er lenger være en lett finansieringskilde for bankene. Forvent da å se salget av OMF'er stoppe opp, slik det gjorde i perioder i fjor da markedene var veldig urolige:


Kanskje er dette svaret på hvorfor DNB så seg nødt til å låne EUR 3 mrd. fra ECB i LTRO 1 & 2?


Boligkredittforetakene er slik jeg tror og ser det en stor del av forklaringen på hvorfor boligprisene i Norge har økt så mye som de har gjort. Det er tilgangen på kreditt som presser prisene oppover. Spør deg selv, ville du kunne kjøpt eiendom om du ikke fikk lån? Finnes det noe annet aktiva i dette land man kan kjøpe med så høy belåning som eiendom? Svarene er åpenbart nei. Og likevel tror veldig mange at prisene kan fortsette opp i all evighet, bare fordi det blir flere mennesker i landet vårt. 

Boligprisene kan isolert sett stige enda mer, så lenge det er tilgang på tilstrekkelig kreditt. Men, når denne tilgangen svinner hen, så kan man forvente å se at kjøpere ikke lenger er i nærheten av å ha mulighet til å by på boliger til de prisene som kreves. Kjøpere og selgere vil ikke finne hverandre på de prisene selgerne ser for seg. Da blir det en "waiting game" mellom kjøper og selger, for å se an hvem som blinker først. Hvis økonomien i verden rundt oss går i grøfta (hvilket jeg antar de fleste som leser denne bloggen ser på som rimelig sannsynlig), så vil norske industriarbeidsplasser være ekstremt utsatt med sine høye kostnadsnivåer. Arbeidsplasser vil forsvinne. Boligeiere med høye lån og ingen jobb vil få store problemer, og vil nok bli de som blinker først. Og da, da kan snøballen begynne å rulle.

Hold et våkent øye med OMF'ene framover. De har vært kritiske for finansieringen av norske boliglån og boligprisenes ferd oppover, og vil slik jeg ser det være like kritiske for at prisene en dag faller.

tirsdag 22. mai 2012

Food for thought - finansiering av utlån til eiendom

Her er noen løse tanker om hvordan bankene finansierer sine utlån til eiendom i dette landet. Jeg er ingen ekspert på bankdrift og boliglån, så her slenger jeg bare ut noen fakta og antydninger som plutselig falt meg inn. (Kildebruk gjør jeg fint lite av her, mye baserer seg på ting jeg mener å huske å ha sett og lest.)

De fleste norske bankene har de siste årene opprettet boligkredittforetak. Disse foretakene verdipapiriserer boliglån som opprettes i bankene, og selger verdipapirene (såkalte obligasjoner med fortrinnsrett - OMF'er) videre til norske og utenlandske investorer.

Norske boligkredittforetak økte sine obligasjonsutstedelser fra NOK 500 mrd. per 2Q2010 til NOK 630 mrd. per 2Q2011. På ett år så har altså boligkredittforetakene finansiert NOK 130 mrd. av norske boliglån. Dette tilsvarer 65 000 norske boliger med en snittpris på 2 millioner. 


Det ser ut til at den samme veksttakten fortsatte gjennom nesten hele 2011, og til og med økte noe. På Oslo Børs ble det notert slike obligasjoner til en verdi av NOK 125 mrd. på de 11 første månedene i 2011.



Mange av OMF'ene utstedes i utenlandske valutaer. Her er noen tall fra Norges Bank som viser de siste årenes utvikling i utstedelsen av OMF'er i norsk og utenlandsk valuta:


Mange av OMF'ene selges til investorer på jakt etter høy avkastning med "lav" risiko. (Var det ikke det som ofte var motivet bak investorene kjøp av CDO med amerikanske boliglån før 2008...?)
Credit Immobilier de France Development (CIFD), som jeg nevnte på min Facebook-side på søndag, har et datterselskap i store vansker og som med høy sannsynlighet må nasjonaliseres. CIFD er gjennom et annet datterselskap (et boligkredittforetak) meget involvert i utstedelser av OMF'er basert på franske boliglån - mye (også der) til utenlandske investorer.



En ev. nedgradering av CIFD kan føre til problemer ift. boligkredittforetaket deres, da det kan være betingelser i avtalen mellom CIFD og deres kredittforetak, som tilsier at CIFD, som den reellt sett første mottaker av kontantstrømmene fra boliglånene, må ha en høy kredittrating. Hva skjer om det begynner å bli krøll i ett, og kanskje flere, europeiske boligkredittforetak?

J.P Morgans tap på sin "hedging" ryktes nå å være veldig veldig stort. Alt fra tall på mellom USD 7 mrd. og USD 100 mrd. kastet rundt. J.P. Morgan har de siste årene visstnok vært en stor kjøper av OMF'er i Europa. Hva skjer hvis en av de største kjøperne av disse papirene forsvinner?

Norske meglerhus sender i disse dager ut invitasjoner til arrangementer der de prøver å markedsføre OMF'er utstedt av sine morbanker og andre banker. Det lokkes med flotte innsiktsfulle presentasjoner, med etterfølgende middager og fester. Er timingen tilfeldig, eller er bankene litt i overkant interesserte i å bli kvitt OMF'ene sine?



Som sagt, food for thought.

fredag 18. mai 2012

Sikkert som banken...


Spania og Hellas preges i disse dager av store uttak fra bankene. Dette er bredt dekket av ulike media. Fra Financial Times kommer f.eks. følgende meldinger:



For nordmenn som ser dette på tv og i aviser er det like fjernt som marsboere og fallende eiendomspriser. Det kan være vel verdt å minne seg selv på noen ting i denne forbindelse. Norges største bank, DNB, en bank jeg for øvrig er sterkt kritisk til, er blant bankene i verden med minst innskudd fra kunder per krone de har lånt ut. F.eks. er DNB her i "godt" selskap med Bania, en bank som denne uken ble nasjonalisert. Se følgende figur hvor DNB er merket med gult:


Utviklingen for innskudd i norske banker de siste årene er også tydelig. Det er færre og færre innskudd bak hver krone som lånes ut:


Hva kan dette bety? Vel, iallefall følgende: dersom markedene blir veldig urolige (oi, ja det stemmer, de er jo det nå!) så vil DNB kunne få store problemer med å dekke sine forpliktelser, og sitte igjen med svært lite innskudd til å dekke disse. I et slikt scenario vil sannsynligvis pengemarkeder trekke seg kraftig sammen og gjøre det svært vanskelig for DNB å refinansiere seg. Dersom kundene i tillegg begynner å trekke ut pengene sine fra banken, så snakker vi om en bank i store vanskeligheter.

Legg til det faktum at DNB ved beregning av sin kjernekapital kun har en risikovekting på 12,8% på sine boligutlån, og at norske eiendomspriser er på et så høyt nivå som de aldri har vært, så vil et fall i eiendomsprisene i tillegg føre til at egenkapitalen i DNB raskt kan raderes bort. For hver krone DNB har lånt ut har de altså kun 12,8 øre i kapital som holder banken fra å gå konkurs.

Edit (19.05.2012): Ved senere gjennomlesing ser jeg nå at jeg her uttalte meg feil. Det gikk nok litt fort i svingene, og tingens tilstand er ikke så bra som jeg skrev. Ved en risikovekting på 12,8% vil det si at kun 12,8 øre av hver krone som er lånt ut til eiendomskjøp regnes inn i det såkalte "risikovektede beregningsgrunnlaget". Dette vil si at om kjernekapitalkravet for en bank er 10%, så trenger banken kun ha en kjernekapital på 1,28 øre (altså 10% av det risikovektede beregningsgrunnlaget på 12,8 øre). Dette er altså i praksis kun 1,28% av det totale utlånet. En interessant ting å legge til her er at topp ratede statsobligasjoner har en risikovekting på 0%. Bankene trenger altså ikke sette av ett eneste øre for disse eksponeringene. Betryggende i tider som dette, ikke sant?

Kilde: Finansavisen

Basel III-regelverket tilsier at banker skal vekte boligutlån med 35% ved beregning av kjernekapital. DNB velger altså å vekte med kun 12,8%. (Andre nordiske banker er for øvrig også lavt vektet, og mange til og med lavere.) Fra enkelte kilder har jeg hørt at selv de som styrer dette regelverket her i Norge er kritiske til DNBs lave risikovekter. DNB på sin side bruker argumenter som alltid stigende boligpriser og sterkt arbeidsmarked for å begrunne hvorfor de tillater seg å ha såpass lave risikovekter.

Etter å ha snakket med noen obligasjonsmeglere denne uken fikk jeg også inntrykk av at DNB (sammen med Danske Bank) er den storbanken i Norden som prises med størst risiko i CDS-markedet. (Handelsbanken kom best ut.)

Finansminister Sigbjørn Johnsen vet nok innerst inne at DNB er sårbar, og det er nok ikke uten grunn at han og Finansdepartementet nå nylig ba bankene styrke egenkapitalen og banksikringsfondet.


Ikke uventet så var DNB raskt på banen og avviste Johnsens utspill.


Det sier seg selv at de 23 milliardene som er i Bankenes Sikringsfond ikke kan dekke alle innskudd i norske banker. Faktisk dekker de kun ca. 1,5% av de totale innskuddene.

Kilde: SSB.no

Kanskje ikke så rart at det i disse dager ruller reklamer fra DNB over tv-skjermene. Superspar heter den fantastiske "tjenesten" de tilbyr, og gir "høye" renter på bankinnskudd forutsatt at man forplikter seg til å øke innskuddene jevnt og trutt. Begynner DNB å bli short på cash mon tro?


torsdag 17. mai 2012

Vekstanslagene for Kina nedjusteres - watch out you China bulls!

I det siste har stadig flere banker og forståsegpåere senket sine estimater for økonomisk vekst i Kina. Dette kommer ikke som noen overraskelse for de av oss som prøver å holde oss oppdatert på hva som EGENTLIG skjer i Kina, mens det nok kommer som julekvelden på kjerringa for andre. Bankene må i mine øyne jekke ned sine vekstanslag mye mer enn de nå har gjort. Vi har nok bare sett starten på de økonomiske svakhetstegnene i Kina.

PIMCO er kanskje de som har justert sine estimater lengst ned av de store bank- og investormiljøene:


I et nettmøte med Olav Chen på E24.no denne uken stilte jeg følgende spørsmål:
Kommentarer fra Boom Bust 
Hva gjør deg så sterk i troen på at Kina vil opprettholde sin veksttakt på cirka 8 prosent de kommende årene? Slik jeg ser det representerer landet en eneste stor planøkonomi, høyst avhengig av investeringer for å opprettholde sin "vekst". 50% av BNP stammer fra fixed asset investments, hvilket over tid ikke kan kaste særlig godt av seg.
Chens svar var som følger:
Olav Chen: 
Kina er en gjeninnhentingshistorie, og folk blander strukturell utvikling med konjunkurelle forhold. Kinas BNP er fortsatt under halvparten av USA: Kina har en arbeidsstokk som er 4x USA, en økonomi som er 0.5x av USA. Sier ikke at det er kun dette som styrer, men man må ha det i bakhodet også. 50% av BNP som er investeringer er fordi man også trenger infrastruktur for å opprettholde vekst, ellers får du flaskehalser. Lav avkastning ja, men det er der man trår feil analytisk. De har lengre horisont og prioriterer andre forhold som å ha folk sysselsatt med infrastrukturinvesteringer. For å sette litt ting på spissen også: Jeg var i Shanghai for to uker siden; jeg satt mindre i trafikk-kork og bilkø der iløpet av de ukene jeg var der, enn de dagene jeg var i Oslo forrige uke.. Har Norge eller Kina over/underinvestert i infrastruktur og veier?
Nå skal det sies at jeg selv ikke har vært i Kina. Jeg har ikke førstehåndskunnskap om landets økonomi, og baserer mine meninger kun på mine kilder fra analyser, diverse blogger, aviser og lignende. Likevel tør jeg påstå at jeg med mitt negative syn på utviklingen i den kinesiske økonomien er mye nærmere realiteten enn det synet Chen forfekter. Selv følgelig vil Kinas økonomi de nærmeste hundre år vokse seg større, men de årene som står foran de nå kommer til å bli langt tøffere og svakere enn mange tror.

Chen sier de enorme fixed assets investments i Kina er nødvendig for å opprettholde vekst, og for å unngå flaskehalser. Han sier de prioriterer å ha folk sysselsatt med infrastrukturinvesteringer, og han bruker et eksempel fra trafikkbildet i Shanghai for å illustrere sitt poeng om at infrastrukturinvesteringer er bra for veksten.

La meg komme med noen innvendinger mot Chens poenger:
1)
Investeringer i bygg, anlegg, maskiner, veier og lignende ("fixed asset investments") er kun økonomisk positivt så lenge de tilfredsstiller et reellt behov og kaster av seg med profitt. Man kan investere i enorme veiprosjekter, flyplasser, havner og hus, men om ingen har behov for disse tingene, ingen bruker de, og prosjektene ikke kaster av seg med profitt, så er det bortkastede investeringer som ikke skaper reell vekst. Kina har gjort enormt mange slike ulønnsomme investeringer, og de skal framover vise seg å være feilslåtte.
2)
Å holde folk sysselsatt med å bygge infrastruktur har ingen vekstøkende egenskaper ved seg dersom dette er feilslåtte investeringer. Ja, man holder folk i arbeid, men om dette var et formål som alene skal forsvare bygging av slike prosjekter, så må jo slavetiden ha vært et paradis for økonomer som deler Chens syn. Da jobbet slavene dagen lang, år ut og år inn, og fikk sin betaling med husly og noen smuler mat. Å gjennomføre ulønnsomme infrastrukturprosjekter er å kaste bort menneskelig arbeidskraft og innsatsfaktorer som sement og stål, og det skaper ingen reell vekst. Det bare bruker knappe ressurser. Dette er ressurser som kunne blitt brukt på andre prosjekter hvor det var et reellt behov.
3)
Det er vel å bra å ha veier uten særlig trafikk slik at man kommer seg raskere fram, men dette kan også tyde på at behovet for veien ikke var reelt og/eller så stort som det burde ha vært. Chen trenger ikke ta turen lenger enn til distriktene i Norge for å slippe trafikkorker, men å påstå at veiprosjekter til de ytterste dalfører er bra for veksten må ha dra lenger ut på landet med.

I en sending på Hegnar TV 12. april 2012 uttrykte Chen seg meget positivt om de økonomiske utsiktene for Kina. Se fra 23:30 i videoen som kan sees via denne linken:


Chen sa seg her villig til å inngå veddemål på at Kinas vekst ikke ville komme ned på 7% eller lavere innen utgangen av 2013. Dette var faktisk det som fikk meg til å opprette profil på Twitter, slik at jeg kunne komme i kontakt med Chen og inngå et veddemål med han:

Dessverre har responsen fra Chens side vært fraværende. Tilbudet mitt står så klart fortsatt ved like.

Jeg skal prøve å ikke gjøre dette blogginnlegget for langt, men må ta for meg noen av mine innvendinger mot troen på evig høy vekst i Kina. 

Fixed asset investments i Kina utgjør ca. 50% av deres BNP. Av disse investeringene utgjør investeringer i eiendom ca. 25%. Dvs. at investeringer i eiendom utgjør ca. 12-13% av BNP. Når man ser bilder og videoer fra spøkelsesbyene i Kina, med sine fullstendig tomme boligkomplekser og høyhus, så skjønner man hvordan Kina har klart å skape høy "vekst".
Tatt i betraktning at investering i eiendom er såpass viktig for BNP i Kina, så bør det vekke stor bekymring for folk som Chen at igangsetting av eiendomsprosjekter i april i år falt med 14,4% siden samme tid i fjor. 

Se denne videoen for å danne deg et lite bilde over galskapen i det kinesiske eiendomsmarkedet:


Patrick Chovanec, professor ved Tsinghua University's School of Economics kom nylig med noen meget interessante betraktninger om utviklingen i eiendomsmarkedet i Kina. En av hans betraktninger på hvordan BNP kan se ut framover var som følger:


At økonomer som Chen har så enormt stor tro på at et land med planøkonomi skal kunne garantere stabil høy vekst synes jeg er helt utrolig. Hvor kommer denne troen fra? For meg er det helt innlysende at slik politikk ikke fungerer på sikt. Det er dømt til å feile, akkurat slik kommunismen alltid har vært. 

Som en liten kuriositet nevner jeg at det nylig kom tegn på at det kinesiske kommunistpartiet kommer til å utsette sin partikongress med flere måneder. Med Bo Xilai-afæren i bakhodet så er det grunn til å mistenke at det foregår svært mye bak kulissene i Kina.


I Kina har innskuddsrentene i bankene ofte vært lavere enn inflasjon i lang tid nå. Vanlige innbyggere har sett seg tvunget til å plassere pengene sine i andre ting, og eiendom har vært en av de aktiva som har tiltrukket seg pengene. Eiendom er blitt mange kineseres sparegris, og håp om avkastning på pengene sine. Så klart skaper slikt bobler. Nå har de bygget enormt mange leiligheter i Kina som ingen vanlige folk har råd til. Hvor ironisk er ikke det at menneskene som har bygget disse leilighetene ikke er i nærheten av å ha råd til å bo i de selv?

Tall for innkjøpssjefenes kjøp av varer og tjenester er også interessante å se på. Her forteller myndighetenes offisielle tall en historie, mens tall fra HSBC viser en annen historie. Med en sunn iboende skepsis til myndighetenes tall så gjør denne divergensen meg meget skeptisk til det universelle synet om at utviklingen i Kina er så bra som mange skal ha det til.


Kina vil nok få en mye hardere landing enn mange tror. Enorme feilinvesteringer er gjort gjennom de siste årene, der investeringene ofte er gjort ene og alene for å holde BNP-veksten oppe, og hvor det ryktes at lokalpolitikere belønnes for høy BNP-vekst.
Jeg står ved uttalelsen, og oppfordrer Olav Chen og alle hans likesinnede til å ta kontakt dersom de ønsker å inngå veddemål om Kinas BNP-vekst framover.

torsdag 10. mai 2012

USA? You Ass ey!


Hvor bærer det hen med USA? Det er noe mange spør seg, og som de fleste SJEVsøkonomer har et som regel positivt syn på.

La oss se hva FED og FOMC sa i sin siste uttalelse fra april:
Information received since the Federal Open Market Committee met in March suggests that the economy has been expanding moderately. Labor market conditions have improved in recent months; the unemployment rate has declined but remains elevated. 
The Committee expects economic growth to remain moderate over coming quarters and then to pick up gradually. Consequently, the Committee anticipates that the unemployment rate will decline gradually toward levels that it judges to be consistent with its dual mandate. 
I dag sa Ben Bernanke følgende om bankvesenet i USA:
Conditions in the banking system — and the financial sector more broadly — have improved significantly in the past few years. 
Alt i alt ser ting helt greit ut i følge den amerikanske sentralbanken. Betryggende? Vel, la oss se hva Ben Bernanke sa i tiden før finanskrisen 2008/2009. Han var ganske trygg på at ting gikk bra da også, og så lyst på framtiden.


I februar 2007 sa han for eksempel at han "expects moderate growth going forward". Lyder kjent?

Nå er det visst slik at de fleste i markedet har stor tillit til Ben Bernanke. En meningsmåling som kom i dag viser dette:


I tillegg viser den samme spørreundersøkelsen at USA og Kina er de stedene deltakerne i spørreundersøkelsen har mest tro på det kommende året. Dette er vel omtrent det stikk motsatte av hva jeg tror.
analysts and traders who are Bloomberg subscribers also rate U.S. financial markets highly: 46 percent say they will be among the best performers over the next year, double the percentage that select China, in second place.
Vel, etter disse positive ord og markedssyn fra FED, Ben Bernanke og Bloombergs kunder, la oss se på noen momenter i den amerikanske økonomien nå for tiden.


Handelsunderskuddet i USA var på USD 51,8 mrd. i mars. Handelsunderskuddet mot Kina alene var på USD 21,7 mrd., mot USD 19,4 mrd. i samme periode i fjor. Som de fleste har fått med seg så har USA vært særdeles kritiske til Kinas "valutamanipulasjon", og bedt om at Kina styrker sin valuta for å rebalansere handelsbalansen mellom landene. Den amerikanske tanken er at hvis Renbminbi'en styrker seg, så vil færre amerikanere kjøpe kinesiske varer, og flere kinesere vil kjøpe amerikanske varer. La la oss se på en graf som viser utviklingen i USDCNY siden januar 2010.


Renminbi'en har styrket seg med nesten 10% i perioden, og fortsatt forverrer handelsunderskuddet i USA seg. Dette har jeg omtalt i et tidligere innlegg, som kan leses her. Jeg skrev bl.a. følgende:
Så mens dollarens verdi sett ift. en vektet kurv med internasjonale valutaer har falt med ca. 25% siden 2000, så har USAs handelsbalanse forverret seg med ca. 85% (fra ca. USD -27 mrd. per måned til ca. USD - 50 mrd. per måned). Ja, skal si det hjalp med en svak dollar gitt!
En figur fra det innlegget illustrerer sammenhengen (eller rettere sagt mangelen på sammenheng) mellom dollarkursen og handelsunderskuddet.


Hva har skjedd med den amerikanske statsgjelden siden 1930? Følgende:


Figuren over er ikke helt oppdatert, og i følge US debt clock er den amerikanske statsgjelden i dag på:


For et par dager kom nyheten om at låneveksten blant forbrukere vokste med det meste på 10 år. Noen forståsegpåere ser på slikt nytt som godt nytt. Mer gjeld gir rom for mer forbruk, og det er jo tross alt forbruk vi må øke for å få økonomisk vekst! Ikke sant?!


Fra The Big Picture kommer følgende graf som på en god måte viser hvor låneveksten kommer fra. Svaret er som du ser - studentlån.


Så det som har skjedd, og som grafene viser, er at da finanskrisen slo over oss, så begynte amerikanerne å ta mer utdanning og ta på seg mer studielån. Krisen skulle jo bare bli midlertidig, og ved å ta et år eller to ekstra på skolebenken så kunne man unngå å måtte hoppe ut i et katastrofalt arbeidsmarked uten jobbmuligheter. Nei, da var det bedre å ta på seg noen ekstra dollar i lån, og heller vente et par år. I tillegg ville man jo bygge opp kompetanse som ville gi en god jobb når man var ferdig med studiet. Vel, de siste arbeidsmarkedsrapportene har med all tydelighet vist hvordan jobber som skapes i USA. Jeg har omtalt dette temaet før, her, og jeg skrev da bl.a. følgende:
En rask observasjon er at kun 24 000 av de 227 000 nye jobbene kom innenfor private sektorer som faktisk produserer noe. De private servicesektorene stod for 209 000 nye jobber, mens det offentlige reduserte antall ansatte med 6 000. I seg selv er dette et dårlig tegn, og ikke noe som vil bidra til å få i gang en bærekraftig utvikling. Amerikanerne må jo starte å lage ting, ikke bare konsumere og drive servicebaserte tjenester for hverandre.

Det er interessant å ta en ytterligere titt på jobbene som har kommet fra de private servicesektorene. 70,4% av disse jobbene kom fra følgende tre områder: 1) vikarbyråer og jobber på midlertidig basis, 2) helsetjenester og sosiale tjenester, og 3) restauranter, fastfood-kjeder og barer. Hva forteller dette oss? Jo, amerikanerne blir sykere og feitere.
Man kan ikke akkurat påstå at de nyutdannede amerikanerne kommer ut i nye gode og godt betalte jobber.

Obama gjør det han kan for å la studentene låne penger til lave renter:


Dette ble derimot blokkert i senatet:


Hvem er det til syvende og sist som sitter med denne studentgjelden? Jo, den amerikanske staten, som har garantert for alle lånene, hvilket er en stor del av årsaken til at grafen under har en "viss" dreining oppover siden finanskrisen begynte.


Hvordan klarer USA å finansiere all denne gjelden de bygger opp? Joda, svaret er enkelt! De trykker penger. I 2011 stod Federal Reserve for kjøpene av 61% av all ny netto gjeld USA tok opp. Det er jo ingen problem å låne penger når man har en seddelpresse og en datamaskin som kan skape disse pengene ut av ingenting. Som Ben Bernanke har sagt selv:
But the U.S. government has a technology, called a printing press (or, today, its electronic equivalent),that allows it to produce as many U.S. dollars as it wishes at essentially no cost.
Det er litt artig å se hvordan massemedia som alltid nekter å høre på folk som advarer om at alt ikke er så rosenrødt som SJEVsøkonomer, politikere og sentralbanksjefer skal ha det til. I dag så jeg f.eks. en video der en representant for ECRI prøver å forklare noen journalister i CNBC at USA i følge hans indikatorer nå er på vei inn i en resesjon. Representanten fra ECRI utviser slik jeg ser det ikke spesielt innsikt, og ser kun på sine modeller. Han er nok heller ikke så negativ som jeg er, men det er uansett latterlig å se hvordan journalistene holder på, og nærmest harselerer med han.

Det er flere personer som er kritiske til hvordan tilstand økonomien er i, men de er i et mindretall. Søk på f.eks. Marc Faber, Jim Rogers og Peter Schiff hvis du vil se personer som evner se kritisk på ting. Det er så klart andre som også er kritiske, men deres løsning på problemene er veldig ofte å øke forbruket med mer gjeld og statlige infrastrukturprogrammer. Altså ting som USA i realiteten allerede gjør, men som bare fører de lengre inn i uføret.

Jeg har vel gjentatt til det kjedsomme hvor negativ jeg er til den amerikanske økonomien. Statens Pensjonsfond Utland og byråkratene som har oversynet med fondet, har på min blogg blitt hengt ut gang på gang, senest i går. En dag skal jeg gjør som Martin Schanche, og fike til disse forvalterne og byråkratene for at de ikke tok ansvar i tide.

Prisstigninger kan lure folk en stund. Det kan sminke grisen og få veksten til å se reell ut. Til slutt vil dyrets ansikts likevel sees som det er, og det blir ikke pent. USAs politikere og finansaktører kan enn så lenge peke på problemene i Europa og si hvor svak økonomien der er. De kan enn så lenge heve seg selv opp på en pedestal og late som om de er et eksempel på hvordan man skal skape vekst. Men, de skal til slutt få merke realitetene også de, og det skal nok bli en nokså grisete affære!