Boom Bust

Boom Bust

søndag 14. august 2016

Hva om sentralbankenes kamp mot deflasjon gir MER deflasjon?


Sommeren går mot hell og, som er åpenbart, så har jeg selv brukt tiden på andre ting enn å skrive blogginnlegg. Men jeg har ikke sluttet å tenke på økonomi og finans. Faktisk vil jeg si at jeg nok bruker majoriteten av min våkne tilstand til å tenke på ting som på en eller annen måte relaterer seg til dette. Ved feriestolen min i sommer lå en ny bok om de første årene i superinvestoren Warren Buffetts karriere, da han fra 1956-1969 ledet sitt eget investeringsfond som het Buffett Partnership. Boken Warren Buffett's Ground Rules kan varmt anbefales for den spesielt interesserte.

Så over til noe annet, nemlig sentralbankene og deres pengepolitikk, slik tittelen på dette innlegget peker mot. Jeg satt for en tid tilbake å så gjennom årsmøtet for investeringsfondet Fundsmith hvor den ukonvensjonelle Terry Smith er leder (se video fra møtet lenger ned). Smith trekker paralleller fra dagens økonomiske situasjon i den vestlige verden til noe man så i perioden 1873-1879. På slutten av møtet snakket han om en interessant hypotese. Hva om sentralbankenes middel for å forhindre deflasjon faktisk skaper MER deflasjon?

Smith tror at når sentralbankene stadig presser rentenivåene lavere så bidrar de til at avkastningskravene for investorer og bedriftseiere faller, hvilket betyr at stadig dårligere prosjekter realiseres og at bedrifter tror de er tjent med å opprettholde sin uproduktive produksjon selv om avkastningen er veldig dårlig. Dette i seg selv er ingen ny tanke, og er noe jeg har skrevet om mange ganger. Det interessante er hva han mener implikasjonene av dette er. Han tror nemlig dette vil bidra til MER deflasjon enn hva man ellers ville hatt, og at sentralbankene derfor faktisk bidrar til det motsatte av hva de egentlig ønsker og tror de oppnår.

Han peker samtidig på at folk etterhvert vil måtte øke sparingen sin når de innser at deres avkastning på bankinnskudd faller, og at dette i seg selv vil ha en deflatorisk innvirkning. Igjen, det tvert motsatte av hva sentralbankene søker å oppnå. Smith tror sentralbankene i veldig sterk grad vil fortsette med hva de holder på med i dag, og at konsekvensene vil bli veldig skadelige.

Hvis Smiths tanker har noe rett i seg så kan vi forvente fortsatt fallende renter (man skulle ikke tro det gikk an, men de siste årene har vel stadig flere innsett at 0 ikke er et minimumspunkt), som igjen vil føre til mer deflatoriske tendenser i økonomien, som igjen vil føre til mer ukonvensjonelle tiltak fra sentralbankene (pengetrykking av ymse sort, mer negative renter, etc.)., osv.

På sett og vis kan man trekke paralleller mellom denne tankegangen og hva folk som Mike Maloney har snakket om, nemlig at vi står foran en periode med sterk deflasjon, som vil etterfølges av det tvert motsatte i form av sterk inflasjon. Hvis disse får rett om deflasjonen så vil nok en investor som Prem Watsa gni seg skikkelig i hendene om noen år.

Så hva da med vår egen privatøkonomi? Hvordan skal man investere? Jeg sier selv som Terry Smith: ikke la din egen spekulering om økonomiens fremtidige utvikling påvirke dine investeringsvalg i særlig grad. Hvis du f.eks. finner et investeringsalternativ i aksjemarkedet som virker veldig attraktivt, så bør du ikke la negative økonomiske makrospådommer påvirke din investeringsbeslutning. Med et langt investeringsperspektiv så vil man nok i det store og hele komme mye bedre ut av det med å slå til på gode investeringer uavhengig av om og når man er redd for økonomiens tilstand og fremtid. Tid i markedet er mye viktigere og lettere enn å time markedet.

mandag 16. mai 2016

Tålmodighet er en investordyd


I dagens samfunn bombarderes vi med informasjon og henvendelser hele tiden. Ting skal skje fort og ting skal skje ofte. Folk føler ofte et behov for å hele tiden gjøre noe. For en som på sikt ønsker å bygge seg opp en formue basert på investeringer i aksjemarkedet så kan dette gi utfordringer.

Jeg har tidligere skrevet om noen grunnleggende holdepunkter man etter mitt syn bør følge som investor for å lykkes på sikt. Det første er at man må identifisere gode lønnsomme selskaper som kan antas å eksistere langt inn i fremtiden. Det andre er at man må ha en formening om hva verdien av disse selskapene er målt i forhold til prisen man betaler i aksjemarkedet. (Som Warren Buffett har sagt: "price is what you pay, value is what you get".) Det tredje og siste man må gjøre, er å ha tålmodighet. God tålmodighet.

Svært mange aktører i aksjemarkedet er nærmest sagt manisk opptatt av å hele tiden kjøpe og selge aksjer. Tidshorisonten for deres investeringer er svært lav. I de mest ekstreme tilfellene ser du folk kjøpe aksjer med en tidshorisont på "minutter, maks noen timer". For meg representerer ikke dette investering. Det er kortsiktig spekulasjon. De som holder på slik ser på aksjer kun som et papir de kan flytte rundt på til varierende priser. Det genererer masse transaksjonskostnader og stress. For de aller fleste vil dette være et tapsprosjekt.

Jeg mener man som investor må se på aksjer som en eierandel i et selskap. Man er en medeier i en virksomhet som består av mennesker, maskiner, arbeidsprosesser og produkter. Med et slikt fokus får man et helt annet syn på aksjemarkedet og aksjene man eier. Ser du noen gang en eier av en rørleggerbedrift selge sitt selskap fordi de siste tallene for arbeidsmarkedet i USA var dårligere enn forventet? Ser du noen gang en eier av et it-selskap selge sitt selskap fordi hovedindeksen på Oslo Børs falt under sitt 200-dagers glidende gjennomsnitt? Nei, aldri. En eier av en virksomhet fokuserer på selskapets underliggende utvikling og resultater. Det handler om år og tiår, ikke minutter og timer. Så lenge selskapet leverer gode resultater og har positive fremtidsutsikter så er det ingen grunn til å selge selskapet. Det er med dette en god grunn til at Buffett har sagt at "I am a better investor because I am a businessman, and I am a better businesman because I am an investor". Tenk som om du er en eier av selskapet du har aksjer i, så vil du også gjøre det mye bedre som en investor.

Hvis man har funnet et selskap som oppfyller ens kriterier for kvalitet og pris, så bør man i etterkant holde seg helt i ro og gjøre minst mulig. Dette er hva jeg (inspirert av Charlie Munger) kaller sitte-på-ræva-investering.

I et marked som har blitt så kortsiktig som i dag har man faktisk etter mitt syn et stort konkurransefortrinn hvis man er svært langsiktig og ikke til stadighet kjøper og selger aksjer. Ved å la tiden arbeide for seg og sitte stille med sitt aksjeeierskap vil man sakte og sikkert kunne bygge opp sine verdier på en veldig god måte. For å sitere investoren Christopher Mayer fra hans bok 100 Baggers: "give your stocks time to marinate, the results can be mind-blowing."

Aksjemeglere og finansrådgivere hater denne investeringsfilosofien, fordi det gjør at de tjener mye mindre fra handelsavgifter og får mye mindre å gjøre. Men den enes død er den andres brød, og for deg som investor så er det meget lønnsomt å holde seg helt i ro. Ikke bare vil denne tilnærmingen til investering kunne gi bedre økonomiske resultater, men det vil i tillegg gi en mer fredfull og behagelig hverdag hvor man ikke trenger bruke masse tid på å følge med på konstant varierende aksjekurser og stressende nyhetsstøy, men heller kan prioritere ting som virkelig betyr noe her i livet.

Sitte-på-ræva-investering vil kunne gi deg bedre økonomi og bedre livskvalitet. I tillegg vil det kunne gjøre mange aktører i finansindustrien overflødige og tilgjengelige for mer produktive arbeidsoppgaver andre steder i samfunnet. Det er rett og slett en vinn-vinn-vinn situasjon.

onsdag 13. april 2016

Hva norske politikere egentlig bør granske bankene for


I disse dager er det ikke til å unngå å se, lese og høre om at Norges største bank, DNB, er under sterk kritikk for sin involvering i å legge til rette for at deres kunder kunne etablere seg i områder som er kjent som lavskatteland og skatteparadiser. Alle politikere på Stortinget er ute og mener noe om dette. Engasjementet er stort.

I den store sammenhengen så fremstår dette for meg som en lite viktig sakk sett i den store sammenhengen. Men slik er politikk og media, de elsker å henge seg opp i småting og iallefall alt som har å gjøre med folk som prøver å betale så lite skatt som mulig. Når politikerne i tillegg kan gjøre noen billige vinnende poenger ut av saken og fremstå som tøffe og handlingskraftige så er de ikke vanskelig å be.

Hva er det egentlig norske politikere bør granske norske banker for? Jo, for meg er det bankenes statsgitte monopol på å produsere norske kroner som burde settes under lupen. Hvorfor i alle dager skal norske banker ha enerett på å produsere penger? Det er hinsides all fornuft, og skaper et gjeldsbasert pengesystem som fører med seg masse djevelskap.

Med dagens pengesystem er det som leserne av denne bloggen vet slik at penger produseres av sentralbanker og private banker. Faktisk er det opp mot 90-95% av pengene i samfunnet som stammer fra de private bankene. Pengene oppstår når en bank utsteder et lån til en kunde. Altså er det slik at penger oppstår i form av gjeld, og uten stadig mer gjeld så begynner den økonomiske maskinen å knirke. Problemene dette medfører er mange, og man trenger ikke være noen Einstein for å forstå at stadig mer gjeld fører folk inn i mer og mer problemer. Folk tror de er frie mennesker, men i praksis eies alt de eier og har av bankene. Folk er gjeldsslaver, og de tar på seg stadig mer gjeld for å opprettholde sitt konsum og levesett.

Er det noe som skaper økonomiske ulikheter, så er det nettopp inflasjonen og det moderne pengesystemet vi lever under. Den stadige gjeldsveksten fører med seg en stadig større pengemengde i samfunnet. Med den større pengemengden kommer økte priser på varer og tjenester i og med at disse ikke øker i like stort omfang som pengemengden. Det er folkene som får tilgang på de nye pengene først som drar mest nytte av dette. De kan kjøpe varer og tjenester til priser som ennå ikke har rukket å stige som følge av inflasjonen. Når pengene etterhvert sildrer utover i samfunnet så stiger sakte men sikkert prisene. Til slutt havner pengene hos de aller fattigste, de som mottar penger fra støtteordninger, pensjonister, osv. På det tidspunktet har prisene for lengst gått opp. Disse personene har dermed underveis mistet deler av sin kjøpekraft, og er de som kommer dårligst ut av inflasjonshelvetet. For å sitere økonomen Murray Rothbard: "Inflation...confers no general social benefit; instead, it redistributes the wealth in favor of the firstcomers and at the expense of the laggards in the race. And inflation is, in effect, a race—to see who can get the new money earliest."

Inflasjonen er en snikende ekspropriasjon av folks verdier. Hvis prisen på varer og tjenester stiger 2,5% hvert år, og dine verdier stiger akkurat like mye (hvilket i praksis betyr at dine realverdier er uendret), så vil skatten som staten krever fra dine nominelle verdistigninger gjøre at du etter 100 år har mistet nesten 50% av dine realverdier. Staten har ekspropriert halvparten av alt du eier, helt uten at du har skjønt noe som helst. Ganske fantastisk egentlig, og noe som ville gjort selv en mestertyv sjalu.

De fleste politikerne liker dessverre inflasjon veldig godt. Inflasjonen gjør at de kan kreve inn mer skatteinntekter og at de kan unngå å måtte betale tilbake statsgjeld som er tatt opp for å finansiere alle lovnadene de har gitt for å kjøpe folkets stemmer. De slipper å gjøre virkelig vanskelige valg og prioriteringer i sin pengebruk.

I mine øyne bør pengeproduksjon være gjenstand for et fritt marked hvor ulike aktører kan konkurrere om å tilby folk de beste typer penger. Enten det er bankkreditt, elektroniske pengeenheter, gullbaserte penger, eller hva som helst annet, så bør folk få muligheten til å selv velge hvilke pengetyper de vil bruke og oppbevare sine verdier i.

Hvis norske politikere omsider fikk opp øynene for dette virkelig viktige temaet så hadde vi gjort stor fremgang. Kanskje kan de trekke litt inspirasjon fra både IslandNederland og Storbritannia, hvor dette temaet diskuteres i sentrale politiske kretser.

tirsdag 22. mars 2016

Gjeldspushernes lavrentefanatisme skaper et gjeldssamfunn

Nordmenn har med årene blitt et av Europas mest forgjeldede folkeslag. Med en gjeldsbelastning på 210% av hva man har som disponibel inntekt har en gjennomsnittlig norsk husholdning blitt fullstendig avhengig av lave renter for å få hjulene til å gå rundt. Ola og Kari Nordmann har blitt fullstendig prisgitt bankvesenet. Ja, på sett og vis kan man si at det norske folk gått fra å være underlagt konger og høvdinger til å være underlagt bankfolk.

Hvorfor har vi havnet her? Det er en lang historie som jeg hverken kan eller vil forsøke å svare på i det fulle. Men det er noe som iallefall ikke bidrar til å hjelpe på situasjonen, og det er at vi har en skokk med lavrentefanatiske mennesker som jobber i utdanningssystemet, bankvesenet og media og som bruker enhver mulighet til å stikke sitt ansikt ut og kreve lavere renter fra sentralbanken. Dette er gjeldspusherne.


I gjeldspushernes øyne er det kun en ting som kan og bør gjøres for å sørge for økonomisk vekst, og det er å gjøre prisen på penger (kreditt/lån) så lav som mulig. De maner til enhver tid og anledning om at sentralbanken må gjøre prisen på penger lavere.

Disse gjeldspusherne som figurerer i media mener nemlig at hvis folk og bedrifter låner mer så skapes det mer av det deres våte fantasier handler om: økonomisk vekst. (La meg her minne om at hele begrepet økonomisk vekst slik det som oftest brukes er ganske tullete og med årene har blitt fullstendig forvrengt og misforstått av ignorante og inkompetente sjevøkonomer.) For dem er økonomisk vekst den hellige gral, og alt handler om å skape økonomisk vekst.

Oppi alt dette glemmer de at deres oppskrift på økonomisk vekst er ensbetydende med at folk og bedrifter stadig må låne mer penger. Her er det viktig å være klar over at det å ta opp et lån for å finansiere et kjøp er å fremskynde et konsum. Man låner penger for å konsumere noe nå, og må betale tilbake senere i livet sitt, med renter. Så det man gjør er altså å flytte et konsum fra fremtiden til nåtiden. Mer konsum nå, mindre konsum i fremtiden.

Nettopp dette siste om at man må betale tilbake i fremtiden og da også konsumere mindre er det ingen som liker. Alle liker å låne og å konsumere mer, men ingen liker å betale tilbake og å konsumere mindre. Vi er noen dovendyr som vil ha mest mulig uten å gjøre opp for oss. Derfor er det slik at dess mer gjeld folk akkumulerer dess mer støtter de opp om sentralbankenes inflasjonsmål. Gjeldspusherne forteller nemlig titt og ofte at inflasjon (altså: generelle prisstigninger i samfunnet) er bra, fordi da vil den virkelige verdien av gjelden bli mindre, og sånn sett vil det bli lettere for folk å betale tilbake sine lån. Folk flest synes så klart det høres veldig behagelig ut hvis inflasjonen på magisk vis kan betale ned gjelden deres av seg selv, og sier derfor ja takk til mer inflasjon.

Et problem hverken gjeldspusherne eller folk flest tar inn over seg er at for å få prisstigninger så må det pushes mer penger inn i økonomien. (Mer penger fordelt på den samme mengde varer gir høyere nominelle priser på varene.) Og i og med at nye penger oppstår i form av at banker utsteder nye lån så må det altså utstedes mer nye lån fra bankene for å skape inflasjon. Dette betyr dermed at for å få inflasjon så må folk og bedrifter låne mer penger og bli mer forgjeldet. Og for å få redusert den virkelige verdien av denne nye gjelden slik at man slipper betale tilbake det man har lånt så må man igjen skape enda mer inflasjon. Dermed er man inne i en sirkulær dynamikk hvor gjeld avler mer gjeld som igjen avler enda mer gjeld. Og så er vi der vi er i dag, hvor vi har satt begge beina godt ned i en myr av gjeld, og hvor vi ikke tåler at prisen på penger (renten) går opp og er fullstendig prisgitt bankvesenets vilje og evne til å gi oss gratis penger.

En av landets aller største gjeldspushere er en sjevøkonom som heter Jan Ludvig Andreassen. Denne mannen har til enhver tid skreket seg hes om at sentralbanken må kutte rentene så mye som mulig. Slik han ser det kan tilsynelatende ikke prisen på penger være lav nok.


Ironien er derfor særdeles stor når man nylig i en artikkel om nordmenns store gjeldsbelastning kan lese han si at "nå begynner varsellampene å blinke. Ett år med vekst i husholdningens gjeld er ikke så farlig, men når det er blitt en underliggende trend, er det skummelt. (...) Antall trygdede øker i dag raskere enn antall mennesker i arbeid. Med mindre oljeprisen skulle stige veldig, er det viktig at folk sparer opp til pensjon selv mens de er i arbeid og ikke låner seg over evne. Mitt beste råd til folk flest er ikke lån over evne, spar til pensjon og kutt ned på forbrukslån. Bytt ut restaurantturen med en Gradiosa foran tv'en." Den samme personen som til enhver tid krever lavere renter slik at folk og bedrifter skal låne mer penger for å konsumere mer og skape økonomisk vekst, sier samtidig at det er urovekkende at folk låner så mye som de gjør og at folk ikke må låne over evne. Snakk om å tale med to tunger.

Gjeldspusherne har med sin lavrentefanatisme lenge ivret for en samfunnsutvikling der folk tar på seg stadig mer gjeld og dermed blir mer og mer prisgitt bankvesenets nåde. Med gjeld er man en trell, og slik jeg ser det - og lenge har sett det - står mange nordmenn nå foran vanskelige tider hvor de med sin store gjeldsbelastning vil merke den sure svie som følger den søte kløe.

onsdag 16. mars 2016

Prem Watsa om risikoen for økonomier og markeder


For den ivrige leser av denne bloggen så vil kanskje navnet Prem Watsa lyde kjent. Jeg omtalte nemlig Watsa tilbake i et innlegg i januar 2015, der jeg beskrev hans gigantiske finansielle veddemål som går ut på at hans selskap Fairfax Financial Holdings vil tjene opp til USD 15 milliarder dersom den vestlige verden går inn i en periode med sterk deflasjon. For å sette dette tallet i perspektiv så er det større enn hele markedsverdien på selskapet i dag.

Siden begynnelsen av fjoråret har ting utviklet seg i tråd med Watsas deflasjonsveddemål og i 2015 tjente selskapet ca. USD 36 millioner på dette (urealisert). I tillegg til deflasjonsveddemålet (som rettere sagt er en finansiell sikring som er iverksatt for å sørge for at selskapet vil overleve en deflatorisk periode) har Watsa brukt mye penger på å sikre seg mot at aksjemarkedet skal falle. Etter mange år med tap på dette så tjente selskapet i fjor USD 502 millioner på disse finansielle sikringene.

Det er her verdt å minne om at Watsa også var (for) tidlig ute i forkant av finanskrisen med å sikre sine investeringer mot store fall i det amerikanske eiendoms- og aksjemarkedet, hvor han inntil det virkelig smalt årlig tapte penger på denne sikringen. Fra å ha vært i minus med USD 498 millioner i begynnelsen av 2007 så var selskapet i pluss med USD 3,37 milliarder ved utgangen av 2008. Fairfax slo med andre ord en finansiell home run under finanskrisen. Som Watsa selv sier: "it is better to be wrong, wrong, wrong, wrong and then right, than the other way around!". Hvis Watsas bekymringer for fremtiden slår til så vil han til de grader gjøre nok en finansiell home run med de nåværende finansielle posisjonene Fairfax sitter med.

Så hva er det Watsa ser som bekymrer han i disse dager? I sitt nyeste aksjonærbrev som kom ut i forrige uke tar han for seg en rekke temaer:
  • Med kraftig fall i råvaremarkedene så står Canada (Watsa er selv hjemmehørende i Canada) foran store økonomiske problemer, og Watsa peker på at boligmarkedet vil kunne falle mye. Han sammenligner tingenes tilstand med mye av det man så i USA før finanskrisen, der banker og andre institusjoner kastet penger etter boligkjøpere og hvor folk tok opp lån til pipa. Spesielt nevner han at unge folk har tatt på seg veldig mye gjeld. Slik jeg ser det er det her mange likhetstrekk med Norge. Som OECD nylig har påpekt så er norske husholdninger av de mest forgjeldede i verden, og spesielt gjelder dette unge folk. Etter mitt syn vil mye av den tilsynelatende velstanden folk i dag opplever i Norge kunne snu til å bli et gjeldsmareritt for veldig mange. Gjeld smaker godt når gjeldssyklusen er oppadgående, men på nedturen kan det gjøre vondt! Virkelig vondt! 
  • Kinesiske myndigheter forsøker hardt å støtte opp under sine fire viktige markeder: valutamarkedet, aksjemarkedet, gjeldsmarkedet, og sist men ikke minst "the biggest real estate bubble we have ever witnessed".
  • Markedene for høyrenteobligasjoner er i vanskeligheter, mye på grunn av problemene innen olje- og gassrelaterte industrier. Disse problemene vil smitte videre i næringskjedene og til syvende og sist inn i bankenes balanser og obligasjonseieres avkastning (eller rettere sagt tap) på sine investeringer. Han peker på at enkelte høyrentefond for obligasjoner har stengt ned (slik jeg omtalte i et innlegg i desember i fjor) og sier at "this may very well be the Hyman Minsky moment!".
  • Med mange land i fremvoksende markeder i store økonomiske vanskeligheter, herunder f.eks. Venezuela, så vil det være risiko for at obligasjonsfond som har investert i gjeld fra og i disse landene vil ta store tap og oppleve det som kan sammenlignes med såkalte bank runs, altså forsøk på massive uttak fra fondene av deres kunder.
  • Japans desperate forsøk på å "stimulere økonomien" har totalt mislyktes hittil, og deres siste forsøk på å innføre negative renter fikk helt andre resultater enn hva sentralbanken hadde intensjon om. Fallende renter gjør at banker i Japan og resten av verden opplever store utfordringer hva gjelder lønnsomheten, og man har i den senere tid sett verdien på mange bankaksjer fall kraftig.
  • Mange selskaper innen energi- og råvareindustriene har kuttet sine utbytter, og i en situasjon hvor resultatmarginer for børsnoterte selskaper er på historisk høye nivåer og kan ventes å falle til mer historisk normale nivåer, så er det mye smerte igjen i vente for aksjeinvestorer.
  • Det er en rådende oppfatning blant mange i markedene om at aksjer er en god langsiktig investering, uavhengig av hva de koster. Dette er en veldig stor feilslutning å gjøre. Hadde man vært positiv til aksjemarkedet da det var på sitt mest spekulative og overvurderte i 1929, ville man måtte ventet i 25 år til 1954 før man nominelt sett var tilbake i pluss. Som Watsa sier: "caveat emptor!" (løst oversatt: kjøp aksjer på egen risiko!").
  • Mange teknologiselskaper som har blitt verdsatt til gigantiske beløp sliter nå med å skaffe til veie ny finansiering. Fra å ha blitt verdsatt stadig høyere og høyere for hver nye finansieringsrunde er nå syklusen snudd og begynt å gå i revers. Uten egen inntjening så vil mange av disse selskapene slite stort fremover. 
I følge Watsa er potensialet for utilsiktede konsekvenser og problemer i verdensøkonomien nå stort. Men, hvis Watsa får rett med noen av sine bekymringer kan i det minste aksjonærene i hans selskap si seg godt fornøyd med tingenes tilstand.

tirsdag 8. mars 2016

Gode investeringsråd fra Bogumil Baranowski


Jeg kom over et bra intervju på Youtube-kanalen til Jacob Taylor hvor han regelmessig intervjuer folk og stiller de fem gode spørsmål (derav navnet på programserien: "5 Good Questions"). Her intervjuer han en investor som heter Bogumil Baranowski som jobber i investeringsselskapet Tocqueville Asset Management.

Du trenger ikke se på mer enn bokhylla til Bogumil for å skjønne at han er belest og innsiktsfull, og jeg satt selv og nikket meg enig gjennom hele intervjuet. Her kjente jeg igjen veldig mange ting som jeg selv tenker og praktiserer. For eksempel fokuserer han på viktigheten av sparing og langsiktighet. Min egen tilnærming til dette er nesten eksakt som han snakker om: Den første "regningen" jeg betaler hver måned er til min egen investeringskonto, hvor jeg lar sparepengene stå helt til jeg finner en investeringsmulighet som jeg synes gir meg god valuta for pengene. Finner jeg ikke noe bra å investere i så blir pengene stående som bankinnskudd. Jeg haster altså ikke med å investere sparepengene, men venter tålmodig på interessante muligheter. Med tid og stunder vil markedet garantert kaste noe spennende foran deg, f.eks. når markedene preges av mye uro og krisestemning, og folk er villig til å selge sine aksjer for en lav pris. Min investeringshorisont er rundt 30 år, og jeg bryr meg ikke nevneverdig om kortsiktige prismessige svingninger i de aksjeselskapene jeg eier.

Bogumil sier noe jeg er veldig enig i. Som investor er det viktig å være nysgjerrig og lærevillig. Man er ikke ferdig å lære bare fordi man har fullført en formell utdanning. Dette er bare starten på læreprosessen. Det finnes uendelig mye god litteratur og annen informasjon "der ute" som bare venter på å konsumeres av en lærevillig hjerne. Og jo mer man lærer jo mer skjønner man at man ikke vet med sikkerhet. Mer kunnskap avler mer ydmykhet, hvilket jeg mener er en viktig egenskap. Selvgodhet og overdreven selvtillit kan føre med seg mange negative konsekvenser, både i livet generelt og spesielt i finansmarkedene.

Selv for folk med en travel hverdag og lite tid til å lese så går det an å lytte til lydbøker på vei til og fra hjemmet (her anbefaler jeg Amazon-tjenesten www.audible.com som har en mengde gode bøker for alle tenkelige interesser).

Hvis du ikke tidligere har fått med deg Jacob Taylors intervjuer på 5 Good Questions så anbefaler jeg deg å bruke tid på å lytte til flere av de. De er forfriskende gode i en ellers lite intellektuelt berikende mediaverden.

torsdag 11. februar 2016

Gullprisen med ny rekord


I dag satte gullprisen ny rekord målt i norske kroner. Med en råvarepris per unse på ca. USD 1243 og en vekslingskurs USDNOK på 8,55 så koster en unse gull nå NOK 10 636. Dette er mer enn den tidligere rekorden som ble satt tilbake i andre halvdel av 2011 på ca. NOK 10 300. I en periode hvor råvareprisen på gull har falt fra et nivå over USD 1900 så har dollaren samtidig styrket seg kraftig mot norske kroner. Derfor har gullprisen med de siste dagers oppgang nå overgått gamle rekorder i norske kroner.

I disse dager er det stor uro i finansmarkedene. Det er mye frykt blant investorer. Etter mange år med lavrentedoping fra idiotiske sentralbanker har prisene på ulike typer eiendeler som aksjer, gjeld og eiendom blitt blåst opp. Sentralbankene har med sin bevisste lavrentekåthet presset folk og fe ut på risikoplanken, og nå begynner stadig flere å titte ned og bekymre seg for hva slags risiko de egentlig kan ha tatt på seg. Aktører i markedene er nå redd for hva som skjuler seg under overflaten av problemer, være det seg i gjeldsmarkedene, i Kina, i USA, europeiske banker, etc. Man kan bruke mye tid på å spekulere i dette, uten å bli særlig mye klokere.

En ting er sikkert. Sentralbankene er i mine øyne kimen til utrolig mye av problemene i verdensøkonomien og pengesystemet. Disse har fortsatt ikke nevneverdig med kritikere, og kan med høy sannsynlighet forventes å fortsette sin pengepolitiske destruktive idioti i årene som kommer med stor støtte blant makthaverne. Jeg tror vi på langt nær har sett slutten på fantasifulle tiltak fra den kanten. Til syvende og sist tror jeg dette vil skape store valutakriser rundt omkring, og når tilliten til penger forsvinner så går prisen på penger ned, og prisen på andre ting opp. Jeg tror gull vil stå igjen som selve standarden for verdisikkerhet når kaoset er på sitt verste.

Jeg avslutter slik jeg gjorde tilbake i mitt innlegg om gullprisen tilbake i mars 2015:
Verdien av gull kommer fra folket (markedet) og har sine røtter flere tusen år tilbake i tid. Fra første gang det ble brukt som penger i Lydia for vel 2 500 år siden har det vært et metall som har hatt en verdi ut over dets rent industrielle egenskaper, og heller i større grad i form av å være et monetært metall. Dette er en tradisjon som dermed sitter godt innbarket i folk, og man sier ikke "godt som gull" uten grunn. Hvis ting går som jeg tror og frykter og pengepolitikken fra sentralbankene fortsetter i den (idiotiske) trenden den er inne i, så ser jeg på muligheten for store valutakriser i mange land som sannsynlig en gang i fremtiden. Hvis og når det tidspunktet kommer ønsker jeg å ha en viss andel av min formue plassert i en forsikringsordning. Jeg kaller denne forsikringsordningen for edelmetaller.

lørdag 23. januar 2016

Howard Marks om markedene og investorpsyke


I et nylig publisert memo til klientene av Oaktree Capital Management, On the Couch, (alle hans memoer er til enhver tid fritt tilgjengelig på Oaktree sin hjemmeside) skriver investoren Howard Marks om hvordan han i flere år har gitt sine klienter beskjed om å være forsiktige i markedet.

Hans mantra har i flere år vært "move forward, but with caution", men nå, gitt den siste tids økte frykt i finansmarkedene og fallende aktivapriser, så øyner Marks bedre investeringsmuligheter for den langsiktige og rasjonelle investor. Hans mantra går nå til å være "move forward with a little less caution".

Howard Marks er en person som etter mitt syn går langt utenpå de fleste såkalte "eksperter" som uttaler seg i media. Han har en veldig god forståelse for ikke bare det kvantitative innen finans, men også de like viktige (ja faktisk viktigere) psykologiske aspektene.

Jeg minnes det jeg tror var et sitat fra superinvestoren Warren Buffett hvor han sa at investering er 20% kunnskap og 80% følelser. Rettere sagt bør man kanskje si at investering er 20% kunnskap og 80% mangel på følelser. Det er nemlig slik at grådighet og frykt styrer menneskers adferd i stor grad, og spesielt i finansmarkedene. Dessverre får disse følelsene folk til å gjøre veldig mye feil. Den som klarer å holde hodet kaldt i situasjoner hvor enten grådigheten eller frykten er stor har derfor en vesentlig fordel sett i forhold til de andre følelsesmessig engasjerte aktørene i markedet.

Strengt tatt bør man som investor streve etter å være så rasjonell som mulig til enhver tid. Venner av Warren Buffett omtaler han som den mest rasjonelle personen de noen gang har møtt, og dette forklarer i så fall kanskje til dels hvorfor han har oppnådd de vannvittige resultatene han har gjort i sitt liv som investor.

Memoet fra Marks inneholder flere gode betraktninger om de usikkerhetsmomentene som vi til daglig hører snakk om innen finansmarkedet og om hvordan investorer reagerer på denne informasjonen. Under følger noen få utdrag fra memoet, samt et intervju han nylig gjorde hos Bloomberg TV.
It has been one of my constant refrains – dating back all the way to “Random Thoughts on the Identification of Investment Opportunities” (January 1994) – that in order to be successful, an investor has to understand not just finance, accounting and economics, but also psychology. 
One of the most notable behavioral traits among investors is their tendency to overlook negatives or understate their significance for a while, and then eventually to capitulate and overreact to them on the downside.  I attribute a lot of this to psychological failings and the rest to the inability to appreciate the true significance of events.
Especially during downdrafts, many investors impute intelligence to the market and look to it to tell them what’s going on and what to do about it.  This is one of the biggest mistakes you can make.  As Ben Graham pointed out, the day-to-day market isn’t a fundamental analyst; it’s a barometer of investor sentiment.  You just can’t take it too seriously. 
One of the most significant factors keeping investors from reaching appropriate conclusions is their tendency to assess the world with emotionalism rather than objectivity.  Their failings take two primary forms: selective perception and skewed interpretation.  In other words, sometimes they take note of only positive events and ignore the negative ones, and sometimes the opposite is true.  And sometimes they view events in a positive light, and sometimes it’s negative.  But rarely are their perceptions and interpretations balanced and neutral. 
Emotion is one of the investor’s greatest enemies.  Fear makes it hard to remain optimistic about holdings whose prices are plummeting, just as envy makes it hard to refrain from buying the appreciating assets that everyone else is enjoying owning.
Notions of market efficiency – the idea that most assets are priced “right” – are based on belief in investor rationality and objectivity.  But certainly those traits are little seen in real life.  “Inefficiencies” – in everyday language, “mispricings” – stem from biases against one asset or in favor of another: legal, cultural, informational, and especially behavioral and emotional.  The first three of these exist much less nowadays than they did 30 or 40 years ago, but the latter two still rear their head from time to time.  And I’m sure they always will.
The important thing isn’t what the oil price decline tells us about today.  It’s what it says about tomorrow.  And to me, everything else being equal, I think low energy prices today will contribute to better economic growth tomorrow.  (Low prices today probably also imply higher prices eventually, through their impact on supply and demand.)  It’s just that everybody’s interpreting everything negatively these days.
An investor who is as subject as the crowd to emotional error is unlikely to do a superior job of surviving the markets’ swings.  Thus it is absolutely essential to keep optimism and fear in the appropriate balance. 

torsdag 7. januar 2016

Hvorfor du skal være glad for røde dager på børsen


Når finansmarkedene faller er det ikke til å unngå å se utallige krisemaksimerende overskrifter i media. Slike dager gjør investorer redde for å investere. Sannheten er, at så fremt du ikke er i slutten av din investeringskarriere, så er disse røde dagene faktisk utelukkende positive for deg som investor.

Ved en investering så er ditt avkastningspotensiale motsatt relatert til prisen du betaler. Altså, dess lavere pris du betaler for en investering dess høyere avkastning kan du oppnå, og vice versa. Dette skrev jeg om i innlegget Hvorfor kjøpe dyre aksjer når billig er best, og hvor jeg viste en tabell som illustrerte dette. Gitt at man får den samme årlige kontantstrømmen, så vil man ved å betale en lav pris (første kolonne fra venstre) oppnå en høy avkastning (første og andre kolonne fra høyre).


Tenk litt over det. Hvis du har flere år foran deg enn bak deg som investor, så er du tjent med å kunne investere til lavere priser. Hvis du i all hovedsak skal kjøpe verdipapirer fremover så vil du være best tjent med at prisene på verdipapirene er lave. Hvis du derimot i all hovedsak skal selge verdipapirer fremover så vil du være best tjent med at prisene er høye.

Superinvestoren Warren Buffett har sagt det godt:
Practically...[every net buyer of stocks]...should prefer lower prices. If you are a net eater of hamburger over the next ten years, you want hamburger to go down unless you are a cattle producer. If you are going to be a buyer of Coca-Cola and you don't own Coke stock, you hope the price of Coke goes down. You are looking for it to be on sale this weekend at your Supermarket. You want it to be down on the weekends not up on the weekends when you tend the Supermarket. (...) The NYSE is one big supermarket of companies. And you are going to be buying stocks, what you want to have happen? You want to have those stocks go down, way down; you will make better buys then. Later on twenty or thirty years from now when you are in a period when you are dis-saving, or when your heirs dis-save for you, then you may care about higher prices.
Så, dager hvor ting faller i pris og man ser aksjeverdier bli stadig mindre er en god ting for en investor (med en viktig forutsetning: at man har tilgjengelige kontantbeholdninger, slik Rockefeller & Reitan har lært oss nytten av). Det føles vondt hvis man eier aksjer fra før av, og kroppens instinkt forteller oss at vi skal holde oss langt unna nye aksjekjøp, men det eneste rasjonelle og riktige er å gå imot kroppens instinkter og se på verdifallene som bedre investeringsmuligheter.

lørdag 2. januar 2016

Hva jeg venter meg av 2016 og hva jeg selv gjør


2015 har nå gått inn i historiebøkene, og vi tar fatt på et nytt år. Spørsmålet mange stiller seg i en slik stund er hvordan økonomien og markedene vil utvikle seg fremover. Avisene fyller sine sider med såkalte eksperter av ulik bakgrunn, som skråsikre uttaler seg om hvordan utviklingen vil bli fremover.

Slik jeg ser det er det eneste man kan si med sikkerhet at ingenting er sikkert. Likevel er det enkelte ting jeg personlig tror vi kan vente oss av 2016. Dette er egentlig en fortsettelse av mye av det samme vi har sett i de foregående årene.

Negative renter og pengetrykking
Som jeg har skrevet siden denne bloggens opprettelse for vel fire år siden så forventer jeg at vi i årene foran oss vil oppleve nullrente og negativ rente, og så meget mulig også pengetrykking fra den norske sentralbanken. (Enda lenger frem i løypa ligger nok også en utfasing av, og forbud mot, kontanter.) Jeg har nemlig i lengre tid ment at den norske økonomien har flere underliggende svakheter, herunder at vi i årevis har fyrt opp under konsum og boligpriser med kraftig gjeldsvekst blant landets borgere. Som bensin på bålet har vært sentralbankens iver etter å redusere rentenivået for å holde den norske kronen så svak som mulig, og i senere tid å forsøke å demme opp for den økonomiske nedturen en kraftig fallende oljepris vil føre med seg.

Inntil i 2015 var det omtrent ingen økonomer som så for seg nullrente i Norge. 2015 var året da flere tok inn over seg denne muligheten som jeg har sett for meg i mange år. 2016 vil kanskje bli året da de også begynner å snakke mer om pengetrykking. Da vil spekulasjonene bli hva sentralbanken skal kjøpe med de nytrykkede pengene. I og med at statsobligasjonsmarkedet i Norge er lite i volum, så kan det vel tenkes at både eiendomsobligasjoner (såkalte obligasjoner med fortrinnsrett) og kommuneobligasjoner er noe sentralbanken vil vurdere å kjøpe. Og med hardt pressede kommuneøkonomier (les mer om dette lenger nedenfor) og et boligmarked som kanskje vil merke at kredittsyklusen topper ut (også dette omtalt lenger nedenfor), så er det nok mange tilhørende disse to sektorene som vil være veldig glade for å ha en sentralbank til å sørge for ny finansiering.

Oljen, gjelden og kreditten
Den kraftige gjeldsveksten har skapt en illusjon av rikdom og velstandsutvikling for den jevne nordmann. De økte boligprisene og gjeldsveksten har med en slags sirkulær årsakssammenheng drevet hverandre oppover. Økt gjeldsvekst gir økte boligpriser, som igjen gir økt gjeldsvekst, som igjen gir ytterligere økte boligpriser, osv. Denne spiralen har dratt med seg økt konsum og aktivitetsnivå i økonomien.

Spiralen har kunnet snurre og gå så lenge folk har en vilje og evne til å låne mer penger, og så lenge bankene har en vilje og evne til å låne ut mer penger. Hittil har viljen og evnen vært tilstede hos begge parter. Vi har vært i en oppadgående kredittsyklus i mange år. Spørsmålet man må stille seg nå er om den kan være i ferd med å toppe ut og reverseres. Svaret på dette er ikke gitt. Slike trender kan foregå mye lengre enn man med et rasjonelt sinn skulle tro de kunne. Men med krasjlandingen for oljeprisen har den norske økonomien fått en kraftig nesestyver som få ennå har skjønt implikasjonene av (ei heller undertegnede), og som kan sette en stopper for trenden i kredittsyklusen.

I 2015 var det først og fremst bedrifter og personer med nær tilknytning til oljeindustrien som merket fallet i oljeprisen. Ingeniører i en rekke bedrifter mistet sin jobb, og bedrifter begynte å komme i økonomisk uføre. Denne trenden vil slik jeg ser det fortsette enda sterkere i 2016, men nå vil også folk i andre lag av samfunnet merket det på kroppen. Stat og kommuner vil også merke at skatteinntektene vil reduseres kraftig. Og hvis bankene begynner å bli redd for tap på sine utlån vil deres vilje og evne til å låne ut penger til folk og fe minske. Dermed vil kredittsyklusen kunne toppe ut, og vi vil kunne se medaljens bakside. For med et pengesystem hvor penger skapes som gjeld når banker låner ut penger, så vil ikke lenger penger flyte like fritt som de hittil har gjort, og følelsen av rikdom og velstandsutvikling vil for mange snu til det verre.

Og apropos mindre inntekter til stat og kommune. Mange kommuner er svært avhengig av utbytteinntekter fra kommunale kraftselskaper de eier. Med svært lave kraftpriser ser det ikke pent ut for dette i 2016. Det vil ikke bli mye penger for kommunene å hente ut fra disse tradisjonelle pengekistene sine. I tillegg vil mange kraftverk faktisk ha behov for vedlikehold og oppgradering, og det er nok svært lite aktuelt for kommuner å bruke penger på dette. Kommuneøkonomien landet rundt er også preget av høy gjeldsgrad, så mange kommuner vil nok befinne seg i en anstrengt situasjon, og det vil nok måtte tas noen vanskelige valg rundt omkring.

Finansmarkedene
Det er helt umulig å spå hvordan aksjemarkedene, og andre finansmarkeder, vil utvikle seg fremover. For nesten nøyaktig 12 måneder siden tippet jeg at prisen på olje ett år frem i tid ville ligge på USD 39 per tønne. Det viser seg at jeg traff ganske godt med den spådommen, men som med alle andre spådommer så var det ren gjetning. Man har to typer folk som spår om fremtiden: de som ikke vet hvordan fremtiden blir, og de som ikke vet at de ikke vet hvordan fremtiden blir. Jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke vet hvordan fremtiden blir.

Personlig bryr jeg meg lite om å mene noe som helst om hvordan vei aksjemarkedene vil gå i 2016. Jeg fokuserer på enkeltaksjer, og synes det er mye mer givende å tro og mene noe om disse. Hvordan en indeks med masse ulike selskaper utvikler seg betyr lite for meg.

I gjeldsmarkedene har renten for mange selskaper (spesielt innen energisektorene) gått kraftig opp det siste året. Dette smitter videre til andre sektorer, og vi har nylig sett obligasjonsfond i USA slite kraftig som følge av store tap. Her kan det være vi bare har sett starten og at det vil komme mye mer problemer. Det har bygget seg opp mye gjeld blant stater, bedrifter og husholdninger, og slikt vil med tiden skape uforutsette konsekvenser. Når sentralbankene gjør hva de kan for å ha så lave renter som mulig så er det en naturlig konsekvens at folk og bedrifter bruker penger på lite produktive ting. Jakten på avkastning fører til at folk tar mer risiko og blir mindre varsomme med pengene sine. Lavrentepolitikk er en veldig viktig ingrediens hvis man ønsker å lage finansiell ustabilitet og bobler.

I valutamarkedet har vi de siste årene sett en uoffisiell kamp mellom ulike lands sentralbanker om å svekke sine valutaer mest mulig på bekostning av andre, med det formål å "stimulere" deres nasjonale økonomier. Så klart er dette tullete, slik jeg har skrevet om i tidligere innlegg, men økonomenes lærebøker forteller de at dette er en riktig ting å gjøre. Derfor vil valutakrigene fortsette ufortrødent i årene som kommer, og jeg tror bestemt at vi ikke er i nærheten av å ha sett slutten på ukonvensjonell pengepolitikk fra sentralbankene. Vi kan nok vente oss mye mer idioti fra den kanten fremover.

I råvaremarkedene har man sett prisen på veldig mange råvarer falle stort i (dollar)verdi i 2015. Når prisene snur opp igjen må gudene vite. Gullprisen har i 2015 holdt seg stabil, og er målt i norske kroner ikke langt fra historiske toppnivåer. Selv tror jeg fortsatt at gullprisen med tid og stunder skal stige mye pga. at sentralbankenes inflasjonskåthet vil overvinne deflatoriske krefter, og til syvende og sist forårsake flere valutakriser, men når dette skjer er umulig å si. Jeg ser ikke på gull som en investering, men som en formuesplassering, og som en forsikring mot sentralbankenes fullstendige idioti.

Privatøkonomi
Til tross for at man ikke kan spå fremtiden så kan man foreta gode valg når det gjelder å bruke sine sparepenger på en god måte.

Det første man kan gjøre er å sørge for at den første regningen man betaler etter å ha mottatt sin månedlige lønn går til seg selv. Med det mener jeg at man bør gjøre det til en rutine å sette til side et visst beløp med penger hver måned som går til å spare og investere. Først når dette sparebeløpet er satt til side bør man begynne å bruke resten av pengene sine på forbruk. Så, altså, istedenfor å spare hva enn man har igjen på slutten av en måned etter å ha brukt sin månedslønn, så snur man det på hodet og bruker hva enn man har igjen etter å ha satt til side penger fra sin månedslønn i starten av en måned. Selv følger jeg dette enkle prinsippet, og setter til side omtrent halvparten av min netto lønn.

Men skal man bygge en formue holder det ikke å spare alle sine penger i banken. Sentralbankenes lavrentepolitikk gjør at dette over tid er veldig dårlig butikk. Min egen filosofi er å først spare et gitt beløp hver måned som jeg setter til side som banksparing, for deretter å kjøpe aksjer straks jeg identifiserer en investeringsmulighet jeg anser som god. I aksjemarkedet er min filosofi å være svært langsiktig og ha et uttrykt mål om hvor mye jeg har ambisjon om å ha i formue om 30 år. Mitt mål er å oppnå 10% årlig nominell avkastning på mine investeringer, og jeg håper å klare dette også i 2016.

Når det gjelder å finne investeringsmuligheter så forsøker jeg primært å finne det jeg kaller for billige selskaper. Jeg skrev om dette i innlegget Hvorfor kjøpe dyre aksjer når billig er best. Det jeg da gjør, enkelt fortalt, er å se på hva selskapene har klart å tjene opp gjennom de siste årene, hvor mye gjeld de har, hvor mye kontanter de genererer i sin drift, om de driver med noe som jeg ikke tror vil påvirkes/ødelegges av nye trender og teknologiutviklinger, hva slags konkurransefortrinn de ev. har, om ledelsen og ansatte selv tror på og eier aksjer i sitt eget selskap, om selskapet driver med noe jeg klarer å forstå meg på, osv. Hvis alle disse tingene faller på plass gjør jeg den siste og viktigste vurderingen, nemlig hvordan selskapets aksjer er verdsatt på børsen i forhold til dets resultater. Jeg er ikke interessert i å betale flere titalls ganger mer for et selskap enn hva det kan forventes å tjene på ett år. Helst vil jeg se et så lavt forholdstall som mulig.

Hva du ikke bør gjøre i 2016
Superinvestoren Charlie Munger har et godt prinsipp: "invert, always invert". Så istedenfor å si hva du bør gjøre i 2016, så snur jeg det på hodet og sier heller hva du ikke bør gjøre i 2016. Det er mye man kan velge seg ut, men la meg holde meg til en eneste ting.

Du bør ikke høre på såkalte eksperter. Like ofte som en vanlig nordmann skifter sokker så endrer de meningene sine. De tar feil hele tiden, men fortsetter å holdes frem i media som eksperter. Vær spesielt påpasselig med å ikke følge investeringsråd fra bank- og finansfolk. De har ofte en egen agenda og tenker mer på sin profitt enn din, er ofte svært kortsiktige og lite innsiktsfulle. Superinvestoren Seth Klarman har sagt det godt: "A great many of those who work on Wall Street view the goodwill or financial success of clients as a secondary considerationshort-term maximization of their own income is the primary goal".

Jeg ønsker alle et godt år i 2016.

mandag 14. desember 2015

En kanarifugl i kredittgruven?


Helt siden finanskrisen har verdens store økonomier hatt svært lave renter. Slikt får konsekvenser. Investorer blir desperate etter å få avkastning. I mangelen på trygge alternativer og renter på bankinnskudd plasserer derfor folk pengene sine i risikable aksjer og obligasjoner. Alt som gir en form for direkteavkastning, som utbytte eller kupongutbetalinger, blir ettertraktet. Dette har gjort at rentene som selskaper må betale for å låne penger i finansmarkedet har falt svært lavt.

I denne perioden har mange selskaper benyttet muligheten til å låne penger til slik lav rente. Selv selskaper med høy risiko, ofte i sykliske bransjer, har kunnet låne billige penger. Disse lånene (kalles obligasjoner) har blitt kjøpt over en lav sko av individuelle investorer og av investeringsfond. Like før helgen kunne man lese at et slikt fond i USA, Third Avenue høyrentefond, hadde stengt muligheten for dets andelshavere til å selge sine andeler og få tilbake sine penger. På grunn av bl.a. usikre markeder har mange obligasjonslån blitt mindre verdt, og Third Avenue sitt fond så seg nødt til å stoppe kundeuttak for ikke å måtte selge sine eiendeler til lave priser, hvilket ville ført til at fondet måtte realisere store tap og justere ned sine bokførte verdier.

Det som er interessant med dette er følgende: i august 2007 så man noe lignende skje med et rentefond fra banken BNP Paribas. Den gang skyldtes det at fondet hadde amerikanske sub prime obligasjonslån. I august 2007 var aksjemarkedene nært sitt høyeste, og det var ikke før nøyaktig 13 måneder senere man så Lehman Brothers kollapse. Problemene for BNP Paribas sitt fond var på mange måter å regne som kanarifuglen i gruven som gav et varsel om store problemer i finansmarkedene. Fra da av tiltok spekuleringen i hvem som satt med verdiløse gjeldspapirer, og det hele kulminerte med den store uforglemmelige finanskrisen hvor panikken var total.

Det som jeg synes skal bli spennende å følge med på fremover er hvordan kredittmarkedene blir fremover., både utenlands og her hjemme i Norge Allerede har vi sett et par andre obligasjonsfond i tillegg til Third Avenue også kaste kortene sine. Det kan være at vi vil se markedsaktørene i større og større grad spørre seg selv hvem som sitter på potensielle tap. Da har vi å gjøre med litt den samme dynamikken vi så i markedene for 7-8 år siden. Denne gangen har trolig bankvesenet betraktelig mindre beholdninger av problematiske obligasjoner. Lovendringer siden finanskrisen har ført til dette. Derimot har det dukket opp mange obligasjonsfond hvor vanlige folk og andre aktører har plassert mye penger. Blant disse "andre" finner vi også pensjonskasser land og strand rundt. 

Sentralbankenes lavrentefanatisme har ført med seg store utilsiktede konsekvenser, og en av de kan være i ferd med å vise sitt ansikt nå fremover. Folk har vært desperate på avkastning, og dette har blåst opp prisen på verdipapirer i nær sagt alle markeder, det være seg eiendom, aksjer, lån og annet. Ingenting vokser til himmelen, og risiko har en tendens til å bli glemt i lange perioder helt til det en dag slår imot folk som en hammer mot hodet. Så gjenstår det å se hvem som har glemt å bruke hjelm.

søndag 6. desember 2015

Det viktigste og vanskeligste å identifisere i en bedrift


Når jeg investerer i aksjer er noe av det viktigste jeg tenker over hvorvidt bedriften med høy sannsynlighet vil kunne fortsette å drive også om 5, 10 og 20 år frem i tid. Jeg ser etter god lønnsomhet i bedriften, og jeg ser etter en bedrift som kan eksistere langt inn i fremtiden. Høy avkastning og lang tid med høy avkastningen er den hellige gral. Derfor holder jeg meg i all hovedsak unna selskaper som driver innen bransjer hvor ting endres mye og veldig raskt. Teknologisk utvikling og innovasjon er flott for meg som person i samfunnet, men som investor ønsker jeg ikke å eksponere meg særlig mot det fordi det kan bety døden for en bedrift jeg har investert pengene mine i.

Det kanskje aller viktigste, og samtidig også det vanskeligste, å identifisere i en bedrift er dens konkurransefortrinn og hvorvidt disse kan antas å vedvare over tid. I en presentasjon hos Talks at Google snakker investoren Pat Dorsey om nettopp dette. Dorsey var i sin tid leder for aksjeanalyse hos Morningstar, og gikk der inn for å gjøre mye research om selskapers konkurransefortrinn (eller mangel på sådan). Han har skrevet boken The Little Book That Builds Wealth: The Knockout Formula for Finding Great Investments, og det han snakker om hos Google er de samme tingene han skriver om i boken sin. Det finnes ingen perfekt måte å finne selskaper med slike gode konkurransefortrinn, men Dorsey hjelper oss med å fokusere på fire ting som han mener er de viktigste typer fortrinn et selskap kan ha.